Octomore – 06.2

Fra overpriset gimmick til kvalitetswhisky. Det har tatt tid, men Octomore har utvilsomt funnet sin plass på whiskykartet.

Octomore – 06.2

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum58,2 %
LandSkottland
DistriktIslay
DestilleriBruichladdich
UtgiverBruichladdich

En gang i tiden var Octormore mer et eksperiment i ekstremitet enn noe som egentlig kunne tas 100 % alvorlig som produkt. Purung Bruichladdich på oppimot 60 % alkohol som stadig satte nye rekorder innen målbar røyksmak (ppm) – ikke nødvendigvis et dårlig konsept, men hypen og prisen gikk altfor langt. Whisky det kunne være gøy å utsette de siste restene av smaksløkene sine for etter en lang kveld med bedre vare i glasset, men ikke noe det fristet å bruke godt over tusenlappen på en flaske av (sågar i en tid da man kunne få langt bedre whisky for 1000,- enn man kan i dag).

Ting har skjedd siden det. Whiskyen er fortsatt ekstrem, dyr og relativt ung, men tidvis famlende Bruichladdich har investert tid og ressurser på porteføljen sin, og er nå profesjonelle til fingerspissene. Det betaler seg. Nyere tapninger av Octomore virker mindre tilfeldige. Fatbruken er kløktigere, og whiskyen lykkes i større grad med å kombinere nødvendig ungdommelighet (man vil tross alt ikke at for mye av røyksmaken skal forsvinne) med balanse og drikkelighet.

18.000 flasker ble tappet fra fat i Limousin-eik fra Aquitaine i sydøst-Frankrike. Fatene har tidligere inneholdt uspesifisert eau-de-vie, men for å tjuvstarte litt på selve anmeldelsen er det fristende å tenke at tidligere innhold har vært langt mindre viktig enn eikesorten. 

Lukt:
Det er interessant hvordan en tilsynelatende såpass enkel ting som røyk kan være så forskjellig – enten det er forskjellen mellom tyrived, bråte og sikringsskap (eller Lagavulins koksrøyk, det harske baconet til Ledaig og den medisinale torvrøyken til Laphroaig om du vil). Denne whiskyen er, ikke overraskende, kav Bruichalddich på røyken: Myr, myr, myr, hamp, brent hestemøkk, smørsyre og noe som best kan oppsummeres som brent sitron. Likevel er det så mye mer her: muskatt, bruspulver, røde druer, bakte mandler, bjørnebær, olivenolje og eplecidereddik. Lukten er syrlig og frisk, men med en kompleksitet som overgår hva man forventer av en 5 år gammel whisky. Utover å fjerne et lite spritstikk og et par kubikk myr tilfører vann nye preg av lakris, vørterkake, kardemomme og en fin naturlig sødme.

Smak:
Med tanke på hvor mye myr det lukter av denne, smaker dette overraskende friskt. Sitron, grapefrukt, gule plommer, kirsebærstein, gresk yoghurt og sitronpepper. Alt er egentlig som forventet her, på en god måte: Den feite maltsmaken til Bruichladdich, myrvannet og torvrøyken man forventer av Port Charlotte/Octomore, svidd bacon, smult, og grønne vekster (geitrams og rosenkål). Skittent men rafinert – fjøs, østers, sylteagurk. Noen dråper vann runder av whiskyen noe små hakk, og gjør munnfølelsen enda fyldigere og mer oljete. Rugbrød, masse grønn og sort pepper, portobellosopp og Earl Grey te.

Konklusjon:
Octomore har gått fra å være en overpriset gimmick til å bli sitt eget uttrykk. Selvsagt er det et stykke igjen til de Bruichladdich klarer å levere bredden og konsistensen til røykfylte konkurrenter som Lagavulin og Longrow, men dette er likefullt et nydelig tilskudd til denne typen whisky. Særlig når de klarer å kombinere den rå brutaliteten med fat som dette.

83/100

– Rasmus

Bruichladdichs nettside