Dufftown – Connoisseurs Choice 1999 – 2012

Selv om destilleriet deler navn med den mest legendariske whiskylandsbyen i Skottland behøver det ikke bety at whiskyen er noe å skrive hjem om.

Dufftown – Connoisseurs Choice 1999 – 2012

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum43 %
LandSkottland
DistriktSpeyside
DestilleriDufftown
UtgiverGordon & MacPhail

Det produseres mye fantastisk whisky i Dufftown, men ikke fullt så mye Dufftown. La meg utdype: Destillerier som Mortlach, Balvenie, Convalmore og Glenfiddich har stått for glimrende whisky i en årrekke. Glendullan, Pittyvaich og Kininvie derimot er ikke kjent for fullt så spennende vare, noe som stemmer bra med min erfaring. Jeg regner Mortlach som et favorittdestilleri, Convalmore er dessverre nedlagt men stod i sin tid for fabelaktig whisky. Balvenie slår sjelden feil, og selv om Glenfiddich vanner ut whiskyen sin litt mye kommer det fortsatt mye bra derfra. De resterende Dufftown-destilleriene imponerer bare unntaksvis, og av dem er det destilleriet som er oppkalt etter byen, Dufftown, som stiller svakest.

For en del år siden var jeg innom standardtapningen deres “Singleton of Dufftown” – en relativt kjip, om ikke direkte vond whisky. Siden har jeg smakt verre, men kan ikke huske å ha smakt bedre. Resultatet er som vanlig da at jeg styrer unna å kjøpe helflasker. Samtidig bør fordommer og inntrykk utfordres, og alle destillerier fortjener flere sjanser. Miniatyrer som denne er fine å ha da, selv om en dram fra den relativt variable Connoisseurs Choice-serien fra en tid da den var langt fra sitt beste, sannsynligvis ikke vil endre inntrykket i så veldig positiv retning. Eller er denne 12-13 år gamle drammen spesiell?

Lukt:
Jasså, så vi er innom et av disse småsure fatene igjen? Førsteinntrykket er egentlig ikke så galt, med sin blanding av kirsebær, jordbærsyltetøy, mint og kunstig søtningsmiddel. Egentlig er det noe “rødt” over hele lukten her, i den grad man kan påstå at farger lukter noe… Tranebær, hvit te, smørsyre og bruspulver. Det er noen tanniner her som virkelig ikke hører hjemme i en 12-13 år gammel whisky, samtidig som den fruktige syrligheten er ok. Vann gjør ting enda syrligere og fremhever det litt dårlige jordbærsyltetøyet. Thuja, papir og lakrisbåter.

Smak:
Auda, dette var som fryktet. Lukten klarte å legge lokk på en del av de dårlige sidene, men på smaken får de slått fra seg. Babygulp, våt ull, mugg… Alt er ikke svart, og i motsetning til f.eks. Jura Superstition (som har noe av den samme smaksprofilen) veier denne opp med en del tranebær, jordbær og fudge, som faktisk gjør det mulig å holde ut smaken. Kobbermynter, blomkål (hæ?), sukat, Freia karamellsaus og shortbread. Vann hjelper litt på smaken, primært gjennom å dempe de verste pregene samtidig som sødmen øker en smule. Godt er det fortsatt ikke.

Konklusjon:
Jeg er usikker på hva som er hovedproblemet – destillatet eller fatene, men begge deler er definitivt problemer. Det finnes åpenbart verre whiskyer der ute, men dette er et av tilfellene der jeg er virkelig glad for at flasken min bare inneholder 5cl, og at jeg ikke behøver å drikke opp slanten i glasset.

37/100

– Rasmus

Gordon & MacPhails nettside