Myken Solo PX Sherry 2020

Whiskyproduksjon, og da særlig for de som fokuserer på single malt fremfor blends, handler om mer enn destillering, fatlagring og distribusjon. Det handler om å tilby en bredde og kvalitet som i første rekke engasjerer oss whiskyentusiaster, og så får oss til å returnere til destilleriet. En måte å gjøre dette på er å vise forskjellige fasetter av whiskyen, varierte slipp som gir en lyst til å prøve whiskyen selv om man har smakt forgjengeren. Her har Myken gjort mye riktig, da det som har kommet så langt både har vist variasjon og kvalitet.

Så var tiden kommet for en single cask da. Med helstøpte Octave Symphony friskt i minnet er mye av spenningen knyttet opp til hvordan Solo er til sammenligning. Destilleriet opplyser at dette var et lite PX sherryfat som egentlig skulle inngått i nevnte Octave Symphony, men som rett og slett var såpass bra at det fortjente å bli en single cask tapning. Heldigvis gis det ut på fatstyrke på formidable 59,7 %. Dette betyr dessverre at det kun slippes 80 flasker for salg, men kvalitet er tross alt viktigere enn kvantitet. 

Det er dyrt å produsere whisky i Norge, kvalitet og sjeldenhet koster dessuten ekstra. 1200,- for 0,5L kan føles mye. Samtidig er det liten tvil om at det finnes minst 80 mennesker i Norge som vil ha dette lille stykket norsk whiskyhistorie. Hvis du ikke tar deg råd til en flaske selv bør du ihvertfall prøve å bli kjent med en av disse.

For ordens skyld vil jeg nevne at denne anmeldelsen er basert på en smaksprøve jeg var så heldig å få av destilleriet. Jeg sender en stor takk for dette nordover, samtidig som jeg bedyrer at hvordan jeg fikk tak i whiskyen ikke skal ha noen betydning for karakter eller hvorvidt jeg anbefaler produktet. Foto: Roar Larsen.

Lukt:
To ting skiller denne umiddelbart fra Octave Symphony: Svovelen i OS, som riktignok ikke var så ille, glimrer med sitt fravær her, og Solo virker umiddelbart mer solid og voksen. De kraftige pregene av svisker, rosiner og muscovadosukker gir lukten en deilig sherryfylde. Mesterstykket her er imidlertid den friske peppermynten og gode preg av kirsebærblomster, varmt treverk og turkish delight – som gjør whiskyen til noe mer enn bare sherrysyltetøy (noe mange PX-lagrede whiskyer sliter med). Smørkaramell, hvit pepper, valmuefrø og papaya. Lukten gjør seg enda bedre med en god skvett vann. Tanninene fra treverket demper seg flere hakk, og lukten blir mer fruktig. Kirsch, bringebærsyltetøy og masse honning.

Smak:
Det høye alkoholvolumet gjør seg umiddlebart til kjenne. Heldigvis passer det bra med det unge destillatet og alt krydderet fra treverket. Rosiner, mørk sjokolade (90 %), sedertre, svidd bjørkeved, muskatt, hasselnøtter og rabarbra. Peppermynten er ikke på langt nær like markant som på lukten, men også her er den med på å balansere det søte. Kaldpresset rapsolje, lynghonning, grapefruktskall og balsamico. Også smaken utvikler seg positivt med en splæsj vann. Når eiken må vike litt kommer plutselig malten frem, og sammen med de nå langt mildere sherrypregene oppstår det både karakter og kvalitet. Munnfølelsen er forresten også on point nå, med en herlig oljeaktig konsistens..

Konklusjon:
Her på siden er 80 poeng grensen for “meget bra”, noe ingen norske whiskyer har vært for meg. Nå har en whisky nådd dette punktet. Dette er intet annet enn en maktdemonstrasjon fra et såpass ungt destilleri. Fire år på sherryfat i kaldt klima skal etter alle solemerker ikke bli så bra som dette, noe som beviser at folka på Myken vet hva de driver med. Jada, dette var et spesielt utvalgt fat – ikke gjennomsnittet av produksjonen, men når noe kan bli så bra på 4 år er det bare et tidsspørsmål før vi får se tapninger av like høy og høyere kvalitet. Prøv ihvertfall å få smakt på denne her, ok?

80/100

– Rasmus

Mykens nettside