Myken Octave Symphony 4 YO, 2020

Tiden tikker ubønnhørlig videre, og Mykens whisky har allerede rukket å bli fire år. Dvs. egentlig dreier det seg om whisky som strekker seg fra nøyaktig 4 til snaut 4,5 år. Etter vanlig kjørerregler for whisky er dette fortsatt å regne som en fireåring, men et halvt år fra eller til vil nok ikke være helt ubetydelig for såpass ung whisky. Det er likevel en stund igjen til det man vanligvis ville regnet som passe alder på en standardtapning fra Skottland, men hey, når Chichibu kan levere konkurransedyktig kvalitet på denne alderen – hvorfor kan ikke Myken?

En annen ting som vil spille inn på hvor moden en whisky som denne oppleves er selvsagt størrelsen på fatene. Denne gangen har man valgt såkalte “octaves” – små fat på hhv 40 liter (bourbonfatene) og 55 liter (sherryfatene). Maksimal kontakt med treverket her altså. Om symfonien i navnet spiller på at “octave” (oktav) også er et musikalsk uttrykk, harmonien mellom bourbon- og sherryfatene som inngår her, begge deler eller noe annet får produsenten svare på. 

Det vi ihvertfall vet er at “instrumentene” i denne tapningen (for å fortsette metaforen) er 25,9 % bourbonfat, 41 % olorosofat og 33,1 % PX-fat. Vi har altså med en betydelig sherryfatlagret andel å gjøre. Whiskyen er hverken kjølefiltrert eller fargetilsatt og tappet på respektable 47 %. Myken Octave Symphony kommer/kom i betillingsutvalget på Vinmonopolet 6. mars 2020, til 850,- for en 0,5L.

For ordens skyld vil jeg nevne at denne anmeldelsen er basert på en smaksprøve jeg var så heldig å få av destilleriet. Jeg sender en stor takk for dette nordover, samtidig som jeg bedyrer at hvordan jeg fikk tak i whiskyen ikke skal ha noen betydning for karakter eller hvorvidt jeg anbefaler produktet.

Lukt:
Ikke overraskende tar sherryen føringen fra start. Sånn går det gjerne når det er PX involvert. Nyåpnet sviskepose, christmas cake, eikenøtter, peppermynte, kongen av danmark-drops og kardemomme. Vi slipper ikke helt unna svovelen her, og selv om den ikke er helt upassende finner jeg to fyrstikker der det heller burde vært én. Frukt man bare kan anta kommer fra destillatet veier imidlertid ganske godt opp, med preg av hvit rips, eplemos og epleskall fra grønne epler. Litt vann legger rett og slett til et par år på lukten: Fyldigere sherrypreg – nesten litt kavalansk. Bananskall, sherrygelé, knekk, madeira og maraschino-kirsebær.

Smak:
Ok, dette var faktisk ganske overraskende etter lukten. Der duftnyansene går hver sin vei og skaper et tydelig sherrypreg ved siden av et nesten like tydelig esterpreg fra destillatet, er smaken langt mer integrert. Druekjerneolje, gule rosiner, cayennepepper, tapioka, grapefruktskall, sedertre, pipetobakk og Columbus-humle. Munnfølelsen er relativt frisk, men ikke uten fylde. Også på smaken er det en anelse svovel, men her er den klart innenfor komfortsonen. Mildt maltpreg og en morell eller to. I motsetning til på lukten går ikke smaken helt sherrybombe etter litt vann, men også her blir sherryfatene mer dominerende. Rosiner, trollkrem, fudge, toast med jordbærsyltetøy og litt salt.

Konklusjon:
Nok en gang overbeviser Myken i sitt segment – ung men fornuftig lagret whisky. Jeg gleder meg fortsatt til fylden og modenheten som bare kan komme med lang nok fatlagring, men der jeg tenkte 8-10 år hadde vært passe for dette destilleriet etter å ha drukket Hungarian Touch, åpner jeg nå for at 6-7 år kan bli helt glimrende, så lenge en god andel av whiskyen har ligget på sherryfat. Og den er langt fra vond på fire år også, bare så det er sagt. Faktisk enda et hakk bedre enn den ungarske.

78/100

– Rasmus

Mykens nettside