Ardmore – Old Malt Cask, 22YO, 1996-2018

Et godt eksempel på at retro ikke nødvendigvis er like gammelt som man skulle tro.

Ardmore – Old Malt Cask, 22YO, 1996-2018

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum50 %
LandSkottland
DistriktHighland
DestilleriArdmore
UtgiverHunter Laing

Sist jeg anmeldte en Ardmore var forholdene ganske annerledes. Den tungt røkte standardtapningen deres for noen år siden ble aldri noen favoritt her i gården, med sin knusktørre og støvete hyllest til nylagt asfalt. Mange elsket dette uttrykket – for min del var det ikke noe savn da det ble kuttet. 

Samtidig er det noe som gjør Ardmore interessant, og som gjør det fristende å fordype seg mer i whiskyen deres. I en tid da stadig flere fastlandsdestillerier prøver seg på røkt whisky (etter min mening med svært varierende grad av suksess), er det interessant å returnere til de som har produsert denne typen whisky en stund. Enda mer interessant er det Ardmore selv røyker malten (eller ihvertfall noe av malten), noe som selvsagt vil ha noe å si for uttrykket.

Hvis man ser på den nåværende standardrekken til destilleriet er det lite røyk å spore, men vi vet at har produsert røkt whisky over lengre tid, bl.a. i 1996 da denne whiskyen ble destillert. Etter 22 år på et ikke-oppgitt fat (her er det fristende å tro et standard hogshead) ble whiskyen tappet på 268 flasker av Hunter Laing. Minst en av disse flaskene havnet så i Sandnes, og en dram ble behørig spandert på Skotsk Taake og sendt til Oslo. Mange takk, Cato! Her er mine tanker om denne flotte whiskyen:

Fotograf: Cato

Lukt:
Det er lite hvis noe med denne lukten som får en til å tenke på 90-talls røykwhisky, selv om det står 1996 på flasken. Her går tankene rett tilbake til 70-tallet – ett eller annet sted i skjæringspunktet mellom Bowmore og Caol Ila. Syrlig, maritim røyk, noe som er pussig med tanke på at Ardmore er kjent for å røyke sin egen malt, og det er ca fem mil til henholdsvis Aberdeen og Portgordon, som må være de nærmeste punktene på kysten. Kamskjell, brent salvie, bivoks, hibiscusblomst, manukahonning, flatbrød, saltvann, og fruktkjøttet til 2-3 sitroner. Røyken er kraftig, men relativt lett å trenge gjennom hvis man leter etter dybde og nye preg. Lakris, mjød og litt spearmint. Med vann kommer det til litt bringebærdrops, sot og en anelse krutt, samt preg av gammelt papir og gamle sigarbokser. Hvorfor lukter det markant OBE av en såpass ny whisky?

Smak:
Mild arrival… så masse syrlig røyk og tropisk fruktbonanza. Igjen går tankene til Bowmore fra gamledager (før whisky fra dette destilleriet var besudlet av “FWP”), men noe med sitronsmaken – nesten sitronfromasj, og den spekemataktige røyken kunne like gjerne vært Ardbeg fra da de forstatt gjorde ting selv. Sharonfrukt, honningmelon, brent brød, riseddik, rapsolje, pinjekjerner, pærskinke, kvann, hvit pepper, grapefrukt og rålakris. Etter en liten dråpe vann: Kullstøv, sigarettobakk, ananas, sot, fyrstekake. I likhet med lukten kommer det preg av OBE på smaken – nok en gang gamle papirer. Ettersmaken er mild men lang, primært styrt av sot, hvit pepper, honningmelon og noen nydelig og milde tanniner.

Konklusjon:
En litt sneaky whisky dette her. Røyken er markant, men på ingen måte dominerende. De fruktige pregene er endeløst komplekse, men såpass godt sammensydd at det er vanskelig å sette fingeren på alt som skjer her. Det kanskje mest forvirrende er at en whisky som ble tappet på flaske for to år både smaker og lukter såpass markant OBE og såpass old school. I tilfelle noen lurer: Fruktig røykwhisky med assosiasjoner til 70-talls Bowmore, Caol Ila og Ardbeg, med akkurat passe preg av OBE (etter bare 2 år) og en subtil kompleksitet som bare fortsetter å gi – vel det skal du aldri si nei takk til.

91/100

– Rasmus

Hunter Laings nettside

Ardmores nettside