Myken Hungarian Touch

Et problem med å skrive om whisky på hobbybasis er at timene ofte ikke strekker til. For at produksjonen skal holdes oppe må motivasjonen være der, og siden jeg ikke har noen redaktør som bestemmer hva jeg skal prioritere å skrive om ender det fort med at jeg velger minste motstands vei. Jeg velger med andre ord whiskyer basert på hva jeg har lyst til å skrive om, eller hvilke idéer jeg får til tema. En ting som viste seg å sitte lengre inne enn jeg hadde trodd, var planen om en litt mer omfattende artikkel om Norges kanskje mest spennende destilleri akkurat nå, nemlig Myken. Jeg har side opp og side ned med rotete notater, men siden dette er et format jeg ikke er vant til å skrive blir jeg liksom aldri ferdig.

Da skjer det jeg hadde håpet å unngå, nemlig at den andre (eller egentlig tredje) offisielle Myken-whiskyen blir den første jeg anmelder, så får jeg heller returnere til Pineau-finish og en presentasjon av destilleriet når jeg en dag blir ferdig. Nå skal det handle om Hungarian Touch, en snaut fire år gammel single malt, der ⅔ av whiskyen kommer fra bourbon barrels, mens den resterende andelen først har ligget 10 måneder på små ungarske eikefat, før også den havnet på bourbonfat. Jeg har tro på denne fremgangsmåten med reversert sluttlagring (altså karakterrike fat først, og så lengre tid på bourbonfat). Ofte kan finisher bli litt ekstreme, samtidig som de ikke virker like godt integrert med helheten. I dette tilfellet har whiskyen fått en del tid til å roe seg etter de ungarske fatene. Totalt endte dette opp med å bli respektable 1200 flasker.

Whiskyen slippes på bestillingsutvalget til Vinmonopolet allerede i morgen (5/7 2019) for 799,- kroner for en halvliter, så hvis det frister å fange opp en egen flaske er det bare å kaste seg rundt. Husk at Pineau-tapningen forsvant ut av hyllene i rekordfart. For ordens skyld vil jeg nevne at denne anmeldelsen er basert på en smaksprøve jeg var så heldig å få av destilleriet. Jeg sender en stor takk for dette nordover, samtidig som jeg bedyrer at hvordan jeg fikk tak i whiskyen ikke skal ha noen betydning for karakter eller hvorvidt jeg anbefaler produktet.

Presentasjon:
47 % alkohol, naturlig farge og god fylde i glasset. Slett ikke verst.

Lukt:
Det begynner merkbart ungt, men søtt og fruktig. Ingen av delene er uventet, så lenge dette tross alt er en snaut fire år gammel whisky, og øst-europeisk eik gjerne er styrt av frisk hagefrukt. Vi snakker rikelig med plommer, svisker, grønne epler og stikkelsbær. Ungdommeligheten kommer først og fremst i form av litt mild bakegjær. Mint, vaniljesukker, bark og en anelse jord. Med vann tar bourbonfatene mer over, med mer kamfer og vanilje. Malten kommer også tydeligere frem nå, samt litt røsslyng og appelsinskall.

Smak:
Selv om anslaget er svært ungt – er utviklingen forholdsvis kompleks, og kanskje viktigere: Eiken er fyldig og engasjerende, uten at whiskyen føles overeiket. Først litt yoghurt og sagflis, så kakaopulver, plommekompott, bakt eple, peppermynte, grønn curry, tapioka, cane sugar, vaniljekrem og sedertre. Ettersmaken er tørr uten å bli bitter, med en fint tilpasset sødme. Vann fremhever sødmen på en fin måte, og tilsetter litt bitter sitrus, grønn pepper, samt et mildt parfymert preg.

Konklusjon:
Tidligere positive opplevelser fra Myken måtte konkurrere med skepsis til såpass ung whisky og øst-europeisk eik i forkant av denne, men dette er en solid positiv overraskelse som ytterligere hever mine forventninger til dette destilleriet. Denne kan absolutt anbefales, så lenge man er forberedt på en ung whisky med mye fruktsødme. Norges beste whisky så langt? Vel, jeg har ihvertfall ikke smakt noen bedre, og med et år eller tre til kan dette helt fint ta steget godt opp på 80-tallet (merk som alltid: Skotsk Taake følger ikke Parker-skalaen).

76/100

– Rasmus

Mykens nettside