Craigellachie – 17 Y.O.

Mye positivt kan sies om Craigellachies standardutvalg. Kan det sies nok fint om denne til at den forsvarer et kjøp?

Craigellachie – 17 Y.O.

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum46 %
LandSkottland
DistriktSpeyside
DestilleriCraigellachie
UtgiverCraigellachie

Da den offisielle serien med Craigellachie-tapninger kom feiende inn på markedet som et friskt pust for noen år siden var entusiasmen stor, også hos meg. Endelig noen som trodde på aldersbetegnelse og høyere alkoholvolum, i en tid da alt annet stod i fokus. Nå, fem år senere, virker det ganske klart at Bacardi (Craigellachies eier) var på rett side, da mange destillerier returnerer til mer tradisjonelle presentasjoner. Det er riktignok en del mer eksperimentelle tapninger der ute også, men det er helt greit så lenge det finnes gode standardprodukter.

Nå som ting er litt mer på rett spor igjen forsvinner dessverre litt av glansen til de som var tidlig ute med å ta et standpunkt. Det er liksom ikke så unikt lenger, bare en forutsetning for suksess. Tidligere anmeldte Craigellachie 13 er så absolutt et godt produkt, som jeg gladelig anbefaler, men heller ikke så mye mer. Det samme gjelder på mange måter med denne 17-åringen. Forskjellen er at denne er en god del dyrere.

For meg var denne imidlertid billigere, siden Skotsk Taakes bidragsyter numero uno, Martin, var hyggelig nok til å avse en dram til anmeldelse. Nok en stor takk sendes til Nesodden.

Presentasjon:
Godt craft-produkt i fin innpakning. Stort mer er det ikke å si.

Lukt:
Hoy! Sa noen Springbank 10? Førsteinntrykket her er av en slags småfettete whisky med masse røde epler og en deilig, vrang, bitterhet. Selvsagt er ikke dette Springbank 10 – selv det svoveltunge destillatet til Craigellachie klarer ikke å matche Campbeltown-destilleriet i møkkete herlighet. Appelsinen fra 13-åringen er her, sammen med en ellers Speyside-fruktig base. Banan, honningmelon, papaya, Menthos, kokos, brent karamell, blyanter, knekkebrød og en liten dråpe rosevann. Med vann kommer det til mer sitrus (primært grapefrukt), vørterkake, ananas-juice, bladpersille, raki og okra. Mer vegetal nå altså, noe whiskyen kler brukbart godt.

Smak:
Smaken har umiddelbart mindre karakter enn lukten. Det smaker ikke vondt, men relativt striglet og temmet av amerikansk eik. Vanilje, kokos, kamfer, Kongen av Danmark, spearmint, melne røde epler og litt honning. Det er riktignok en mild bitterhet gående her, som gir litt av det røffe preget man forventer av dette destilleriet – sandeltre, karve og litt røyk. Munnfølelsen begynner silkemykt, men blir gradvis tørrere utover i ettersmaken. Vann gjør virkelig underverker på smaken. Den søtlige smaken spiller på lag med en fin bredde av urter og eiketanniner. Det beste her er kanskje hvordan de søtlige (både eike- og maltstyrte) sukkersmakene møter grønne urter og markblomster, og ender som en slags underdrevet urtelikør. Ikke skader det at det kommer til en liten touch av røyk også.

Konklusjon:
Jeg hadde høyere forventninger og var skuffet etter å ha smakt og luktet på whiskyen bar. Vann var det som skulle til denne gangen – både for særpreg og lettdrikkelighet. Mest interessant er det kanskje at denne er såpass mye mer urtedrevet enn den fruktige 13-åringen. En god whisky, men jeg trenger ikke en helflaske til enhver pris. Under 7-800,- hadde dette vært et greit kjøp, men du finner den neppe til den prisen.

79/100

– Rasmus

Craigellachies nettside