Craigellachie 13 YO

Vi skal ikke mange år tilbake før Craigellachie var et oversett destilleri i maltwhiskysammenheng. Den karakterrike spriten har likevel satt sitt særpreg på blends gjennom historien, i likhet med de andre store og smaksmessig ekstreme Speyside-destilleriene. Destilleriet ble bygget av en gruppe blend-produsenter i 1891. Man valgte å plassere destilleriet utenfor småbyen Aberlour – ikke av romantiske grunner som at det var spesielt fint eller spesielt godt vann der, men fordi infrastrukturen var på plass, med kort vei til jernbane.

Hele prosessen på Craigellachie, fra malting til worm tubs, er designet for å produsere et svoveldrevet destillat. Ikke med den samme fyldige, nærmest buljongaktige smaken som f.eks. Mortlach og Dailuaine har, men en fruktig svovel (hvis det i det hele tatt henger på greip).

Etter å ha skiftet eier en haug med ganger endte Craigellachie opp hos Bacardi, som i 2014 bestemte seg for å trekke destilleriet frem i lyset med en serie single malts. Dette var under den verste NAS-bølgen, da stadig flere whiskyer uten aldersbetegnelse og med lavt alkoholvolum forpestet markedet. Bacardi valgte å gå motsatt vei, og slapp flere nye serier med single malt, alle med aldersbetegnelse og flere av dem på 46 % alkohol. Denne 13-åringen ble basiswhiskyen i Craigellachie-serien. I skrivende stund (mars 2019) kan den kjøpes på Vinmonopolet for 635,-

Presentasjon:
Et eksempel på en whisky med regelrett pen etikett. Legg på 46 %, ingen kjølefiltrering eller fargetilsetning og aldersbetegnelse, og det meste stemmer.

Lukt:
Dette er en av disse whiskyene som virkelig skiller seg ut på lukt, og da ikke fordi den kommer fra et sært fat, men fordi noen har tatt et karakterrikt destillat og bygget et bunnsolid uttrykk rundt det. Appelsiner i alle mulige former – fruktkjøtt, skall, kandisert, juice fra konsentrat, og som om ikke det var nok, mer sitrus i form av sukat og kumquat. Lukten er fyldig og malttung, med preg av rugbrød og vørterkake, samtidig som den er avdempet søt (mørk sirup) og markant bitter (malurt). Kullstøv, brente rosiner og en deilig, nærmest Mortlach-aktig svovelnote. Eller er vi kanskje mer i retning av Ben Nevis og Dalwhinnie? Med et såpass robust destillat skulle man trodd at whiskyen tålte vann godt. Dessverre er det ikke stort å hente på lukten – faktisk blir den litt mer endimensjonal, innestengt og en anelse metallisk.

Smak:
Er det ikke deilig når standardtapningen til et destilleri hverken er temmet eller flau på fylden? Munnfølelsen er umiddelbart fantastisk oljete, samtidig som bitterheten og syrligheten gjør at den ikke føles tung. Sitronmelisse, blodappelsin, sukat, rosiner, vanilje, pumpernikkel, brun lakris, bakte epler og koks. Konkurransen mellom en nærmest raffinert sødme på den ene siden og den naturlige bitterheten gjør whiskyen både engasjerende og velsmakende. Tørket aprikos, grønn pepper og nellik. Heller ikke smaken vinner noe på tilsatt vann. Ting blir riktignok mer krydret, og sitrusbitterheten er fortsatt nydelig, men det dukker opp et par litt slitne fat i bakgrunnen her, som var skjult bak det kraftige uttrykket neat.

Konklusjon:
Dette er ikke en whisky for alle, noe svært varierende meninger om dens kvaliteter tydelig viser. Selv synes jeg uttrykket i all sin solide særegenhet er mer enn kjærkomment, men jeg forstår de som faller av. Jeg ser meg også nødt til å trekke et par poeng fordi den ikke leverer bedre med et par dråper vann. Det virker nesten som de prøver å skjule noen små svakheter, som først kommer til syne over tid. Når det er sagt har jeg ingen problemer med å anbefale denne.

Et tips til de av dere som nå og da liker å matche whisky med øl: Det kan være vanskelig å finne en whisky som passer med humlesterke IPA. I min erfaring fungerer det svært bra med nettopp Craigellachie (både denne 13-åringen og 17-åringen). Den fruktige bitterheten i whiskyen passer bra med kraftig humle.

78/100

– Rasmus

Craigellachie på Dewar’s nettside