The Pogues Whiskey

St. Patrick’s Day. Dagen burde egentlig vært markert med en kvalitetswhiskey som Midleton Very Rare eller Redbreast 21. Irland er et flott land med mye god whiskey, og når de skal feires unner jeg dem egentlig det beste. Dessverre er det ikke det folk flest forbinder med St. Patrick’s Day. Internasjonalt er dagen bedre kjent for rølp og fyll, så denne gangen går jeg for en whiskey det er lett å forbinde med det samme. Ærlig talt – finnes det noe sterkere symbol for irsk fyll enn folk punk-bandet The Pogues?

West Cork Distillers, som står bak whiskeyen, hevder at bandet har vært involvert i prosessen. Jeg skal ikke bruke tid og krefter på å spekulere rundt innflytelsen de har hatt på whiskeyen. Vi kan nok ta det for gitt at Shane Macgowan har drukket mer enn én flaske av den, noe som vel er mer genuint enn en del tilsvarende produkter der ute, men som knapt kan sees som et kvalitetsbevis. Det å være alkoholiker kan ikke sidestilles med å være spesialist.

For anledningen skal jeg svare på to spørsmål: 1. Smaker og lukter den godt (som jeg alltid svarer på)? 2. Kan man ta med seg en flaske på fest og bælme den ved siden av noen liter Guinness?

Da gjenstår det bare å sette på litt The Pogues (selv begynner jeg med en av mine favoritter – dette flotte opptaket av The Irish Rover, spilt inn sammen med en annen flott gruppe det også passer å høre på i dag), og starte den litt ironiske feiringen av et annet lands nasjonaldag.

Presentasjon:
En ganske stilren og minimalistisk flaske, som står i stil bandets upompøse stil. Den svarte flasken skjuler imidlertid en svært pen gyllen farge man egentlig ikke hadde behøvd å skjule. 40 % alkohol får så være.

Lukt:
Det lukter utvilsomt irsk, med lette trippeldestillerte noter – gress, pære og havregrøt. Sammenlignet med f.eks. Jameson slipper vi kjipe og metalliske grain-preg, selv om dette er en blend. Her har det enten vært brukt adskillig bedre grain whiskey, eller man har klart å integrere den bedre. Whiskeyen er riktignok ung, med en god del raffinert sukker, sitron og et hint av riseddik, men det kler lukten ganske bra. Maltdrops og en anelse vanilje. Pussig nok kommer metalliskheten ganske tydelig frem på lukten etter litt vann – da i retning av vått jern. Det kommer også til litt sotfylt røyk, som egentlig minner mer om skotsk høylandsrøyk (Ardmore og Benriach) enn irsk (Connemara). Bolledeig, sitronskall, valmuefrø, gule plommer, sauternes.

Smak:
Også smaken er klassisk irsk, og minner først og fremst om maltwhiskey fra Cooley med en dæsj Jameson. Pussig nok er det også noe som minner litt om skotsk blend med en anelse røyk – nærmere bestemt Johnnie Walker Red Label. Grønne epler, pærer, raffinert sukker, eucalyptus og hvit pepper. Whiskeyen er drevet av en syrlig bitterhet, som sammen med den pussige røyksmaken og overraskende god fylde gir en god del særpreg. Det mest merkbare etter man har tilsatt vann er hvor deilig oljete whiskeyen blir. Også her kommer plommene og det hvite vindruene til, samt smørkaramell og noen tanniner. Men hvor i allverden kommer denne peaten fra?

Konklusjon:
Dette er heldigivis ikke bare en gimmick, det er rett og slett en helstøpt irsk blend – helt på nivå med drammer som Writers’ Tears og Powers Gold Label. Det beste her er fylden og munnfølelsen, som går langt ut over det man forventer av en blend på 40 %. Er du fan av The Pogues, og kanskje spesielt hvis du venter gjester som også er det, bør du absolutt spandere på deg en flaske. Svaret på spørsmål nummer én er altså et klart ‘ja’. Svaret på spørsmål nummer to er like åpenbart: Selvsagt kan dette bælmes fra den ene hånden mens man drikker Guinness med den andre. Sláinte mhaith!

74/100

– Rasmus

Pogues Irish Whiskeys nettside

West Cork Distillers’ nettside