The English Whisky Co. Chapter 4

Når man først har hengt seg opp i skotsk whisky er det vanskelig å unngå de mer romantiske sidene av både whisky og Skottland. En rekke turer til Skottland, som følge av denne interessen, har gjort at landet nesten føles som et hjem nummer to. Befolkningen er hyggelig, det er mye vakkert å se, både menneskeskapt og naturlig, og mer eller mindre sporadiske slurker av livets vann på turene smører både kropp og sjel. Man kan ikke unngå å føle seg litt skotsk. Det er derfor med en anelse avsky at man heller klunk engelsk whisky i glasset. Whisky fra landet som gjennom århundrer har undertrykket folk fra Skottland, Irland, India og en haug med andre whiskyproduserende land. Det er riktignok ikke whisky det går i denne gangen, snarere en forsmak på noe som etter hvert skulle bli whisky.

Med sine to år på first fill bourbonfat kan dette bare betegnes som ‘malt spirit’, men for å gjøre det klart for folk hva det betyr har de påskriften “not yet whisky” på flasken. Vi får komme tilbake til St. George’s Distillery i Norfolk, og The English Whisky Company i forbindelse med en fremtidig anmeldelse. Forhåpentligvis av en whisky neste gang. Destilleriet har tross alt vært operativt siden 2006, så det bør være nok muligheter. I mellomtiden vår vi se hva denne forsmaken har å by på. I det minste bør dette gi oss en indikasjon på kvaliteten på råspriten.

Presentasjon:
En koselig liten 20cl flaske med alt man ønsker seg av informasjon. 46 % alkohol og en fin naturlig lys farge. Det spesifiseres også at det inngår peated malt i denne maltspriten.

Lukt:
Selvfølgelig lukter det ungt. Etter kun to år på fat kan man ikke forvente noe annet. Heldigvis (eller kanskje dessverre siden dette er engelsk?) lukter det ikke vondt. Det begynner med disse yoghurtaktige notene som gjør seg gjeldende i mye ungt brennevin – kirsebæryoghurt i dette tilfellet. Umoden appelsin, spearmint, rugbrød, hvitvinseddik, syrlig eplecider, mild torvrøyk og en ganske liberal dose vanilje. Råspriten styrer, men fatet har rukket å sette sitt preg. Lukten er svært frisk, noe som er positivt, men helhetsinntrykket senkes av en litt kraftig duft av gjær og brødbakst. Som så ofte med ung whisky hever ting seg litt med noen dråper vann. Flere milde kryddernoter kommer frem (primært kanel), samt et blaff av soyaolje/tofu. Det viktigste er imidlertid at fatpregene blir mer integrert i spriten, noe som lover godt for ekte whiskyer fra dette destilleriet i fremtiden.

Smak:
Også på smaken er det svært åpenbart at dette er unge saker, men pussig nok føles det ganske forfriskende. Dette er langt bedre enn de fleste unge blends og unge maltwhiskyer som Abhainn Dearg og Drumguish. Det er noe her som både akevittdrikkere og gin-entusiaster kan sette pris på, der det kommer innslag av einer, karve, fennikel, sitronskall og hvit pepper. Videre er alt dempet og kontrollert av det samme pene vaniljepreget man finner på lukten, som på ingen måte overdøver den gode råspriten. Mild Highland/Speyside-peat (i retning av Benriach), et lite hint av sukkerrør, krekling og søtt øl (tenk standarden til Innis & Gunn). Vann gjør primært de søte smakene mer bærende – mer sukker og vanilje med andre ord. Whiskyen får også et kraftigere innslag av grønne urter – primært timian.

Konklusjon:
Som så ofte med unge whiskyer (og i dette tilfellet noe som hadde vært whisky hvis det hadde fått et år til på fat) er ikke kompleksiteten den aller største. Dette kan heller ikke sammenlignes med perfekt lagret årgangswhisky på 15-20-30-40 + år. Det blir rett og slett for stor forskjell. Det det er, og det som gjør meg både litt skuffet (ref introduksjonen) og glad er at dette er en særdeles lovende ung sprit, fra et destilleri som har alle forutsetninger for å lage god whisky. Du trenger ikke lete opp denne flasken, men prøv gjerne brennevin fra The English Whisky Co. hvis sjansen byr seg.

70/100

– Rasmus

The English Whisky Co.s nettside