The Tyrconnell – 10 YO, Sherry Cask

Kan jeg endelig ha funnet en single malt fra Cooley jeg liker? Og hva har det egentlig med en død veddeløpshest å gjøre?

The Tyrconnell – 10 YO, Sherry Cask

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum46 %
LandIrland
DistriktIrland
DestilleriCooley
UtgiverThe Kilbeggan Distilling Co.

Har du hørt om den legendariske veddeløpshesten ‘Tyrconnell’ som overrasket alle med å vinne ‘National Produce Stakes’ i 1876? Ikke det sier du? Det går fint, det hadde ikke jeg heller før jeg begynte å lese om denne whiskeyen. Som du sikkert allerede har skjønt er whiskeyen oppkalt etter hesten (selv om det i og for seg også kunne vært motsatt). Det var det nedlagte Watt Distillery som hyllet hesten med et eget whiskeymerke (selv om den neppe fikk smake) på 1800-tallet. Destilleriet selv gikk dukken i 1970, året som for alvor markerte starten på irsk whiskeys forfall – mye på samme måte som 1983 gjorde det for skotsk whisky. I god irsk tradisjon ble imidlertid merket ‘The Tyrconnell’ vekket fra de døde av et annet destilleri. Denne gangen var det Cooley-destilleriet, på grensen mot Nord-Irland som plukket opp arven, og som fortsatte å hylle en hest som for lengst har blitt til lim.

Jeg skal innrømme at jeg søler denne whiskeyen i glasset uten noen stor entusiasme. Single malt fra Cooley har aldri imponert meg, og søsterwhiskeyen fra madeirafat plasserte seg resolutt på den negative siden av skalaen for min del. Samtidig holder jeg på det jeg sa sist: «Mye kan reddes av riktig fat». La oss sjekke om sherryfat kan gjøre susen.

Presentasjon:
Ikke noe å si på presentasjonen. 10 år gammel whiskey med sluttlagring på sherryfat. 46 % alkohol, fin strågul farge med et lite rødskjær.

Lukt:
Hva er så dette? En single malt fra Cooley som lukter direkte godt? Nå står ikke verden til påske… Smøraktig vanilje, shortbread, fersk malt, ginseng, appelsinmarmelade, mørke stikkelsbær, lakrisrot. I typisk irsk stil er lukten veldig grønn, med nyanser av ferskt gress, absinthe, løvetann og mint. Den er kanskje litt vel «grønn», men balansen og fylden er der til en viss grad. Et lite hint av drueskall, moreller og tørket sopp fra sherryfatene. En skvett vann, og whiskeyen føles plutselig fem år eldre. Muscovadosukker, soppstuing, turkish delights, rolige eiketanniner og et par håndfuller røde bær. Følelsen er like vel flyktig, og etter litt lufting merker man at sherrypregene kommer fra en sluttlagring.

Smak:
Lukten lovet bra, og selv om smaken følger et litt annet spor er også den overraskende bra. Først og fremst kommer sherryen mye mer til sin rett her. Lynghonning, smørkaramell, fersk malt, Bassett’s Allsorts, mørk sjokolade, kald franskbrent espresso. Whiskeyen tar form som en relativt maltpreget skotsk sherryfatlagret whisky (tenk Glendronach 12 eller Glenmorangie Lasanta), men med de friske grønne pregene til en lavlandswhisky. Det er rett og slett noe Bladnoch-aktig over basen her plutselig. Det kan man sette pris på. Krutt, vanilje, Earl Grey og kvae i ettersmaken. Med vann blir whiskeyen rundere, penere, og kombinasjonen mellom rolige sherryfat og maltdrevet whiskey fungerer riktig så bra.

Konklusjon:
Overraskende nok står ikke denne tilbake for de skotske maltwhiskyene i samme klasse. Smaken er ikke revolusjonerende, men den er god, og balansen sitter. Det at whiskeyen er sluttlagret på sherryfat i stedet for at det har vært gjort hele veien er litt trist, for de gode sherrypregene stikker ikke helt ned i bunnen av glasset. Samtidig får det en til å lure på hvor bra dette kunne vært etter ti år på sherryfat. Honnøren her bør uansett gå til vedkommende som fikk tak i sherryfatene, for der madeirafatene som var brukt til søsterwhiskeyen var rimelig elendige er disse sherryfatene direkte flotte.

79/100

– Rasmus

Nettsiden til Kilbeggan Distilling Co.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises