The Tyrconnell – 10 YO, Madeira Cask

Kan sluttlagring på madeirafat redde irsk single malt fra et destilleri som sjelden imponerer?

The Tyrconnell – 10 YO, Madeira Cask

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum46 %
LandIrland
DistriktIrland
DestilleriCooley
UtgiverThe Kilbeggan Distilling Co.

Bold statement hour: Irsk magi ligger primært i pot still whiskeyen deres, ikke i single malt og grain. Til tross for at destillerier som Old Bushmills, Cooley og Kilbeggan pumper ut anselig mengder dobbel- og trippeldestillert single malt lar jeg meg ikke imponere i samme grad som av skotsk, japansk, taiwansk og indisk maltwhisky. Selv vårt nærmeste naboland i øst viser takter som går irene en høy gang. Jeg har riktignok drukket noen gode tapninger fra Bushmills, men selv det tradisjonsrike nord-irske destilleriet må se seg forbigått av en bråte maltwhiskyprodusenter i andre land.

Dette er like vel en litt spennende whiskey. Mye kan reddes med riktig bruk av fat. Kanskje er madeirafat, med sin ofte kraftige og bærende profil, akkurat det som skal til for at dobbeldestillert maltwhiskey fra Cooley skal fungere ordentlig for denne karen. Det pleier det nemlig ikke å gjøre. Det er riktignok bare snakk om sluttlagring på madeirafat her, men med mindre destilleriet heter Springbank er det vanligvis mer enn nok med en begrenset periode på slike fat.

Presentasjon:
46 % alkohol, aldersbetegnelse, naturlig ravfarge. Joda, dette funker. Man kunne selvsagt ønsket seg litt informasjon om hvor lang tid den har tilbragt på Madeirafat, og når vi først er i gang: Hvorfor har man valgt hvit skrift på gul bakgrunn på deler av etiketten? Det er i hvert fall klin umulig å lese et kløyva ord på miniatyrflasken min. Nåvel, det finnes viktigere spørsmål. Spesielt: Er den god?

Lukt:
Hva i all verden er dette? Hvor mange whisk(e)yer begynner med en intens kombinasjon av røkt bacon og enorme mengder eucalyptus?  Førsteinntrykket er egentlig ganske vrangt. Lukten sliter med å etablere seg, med å falle til ro. Etter en del tålmodighet åpner ting seg noen hakk, og whiskeyen disker opp med tranebærsyltetøy, jordbæryoghurt, honning, sitron, rødvinseddik, vannmelon, grappa, dampet champignon og drueskall. Det er fortsatt kaotisk, men noe mer orden er det. Hiv på en liten teskje kumøkk servert med et dryss muscovadosukker og et par fyrstikker, og vi er ca i mål. Med vann blir svovelen enda mer åpenbar. Den ødelegger ikke totalt, men setter en solid demper på de friske madeira-pregene. Trist, for i mangel av bedre beskrivelser er det noe, bak all svovelen, som lukter akkurat som min mors jordbærbløtkake. Det er få ting i verden som lukter og smaker bedre enn den.

Smak:
Smaken er betraktelig mindre masete enn lukten. Takk og pris for det. Maltsukkeret er overraskende fremtredende, og sammen med lime og drueskall står det for en slags base. Jordbær, karamellsaus, ruccolasalat, rå spinat, druesyltetøy, jord og en god dose svovel. Ettersmaken er lang, bitter, skitten og litt ubehagelig. Med vann kommer det til preg av raffinert sukker, brun lakris, umodne rognebær, brent karamell, romanosalat og røde druer. Det er også noe animalsk her, denne gangen i retning av kokte margbein. Vann gjør ikke starten noen større tjeneste, men ettersmaken blir hakket søtere og mer styrt av jordbær og malt. Det kan man i det minste sette pris på.

Konklusjon:
Heller ikke denne gangen lar jeg meg imponere over irsk single malt. Madeirafatene kan umulig ha vært særlig heldige, og må ta sin del av skylden for noen av unotene her (særlig svovelen). Problemet er at heller ikke den delen av smak og lukt som ikke er styrt av madeira er noe særlig stas. Tørr, besk og spiss. Jeg skal selvfølgelig ta høyde for at denne stilen fungerer fint for andre, men jeg kan ikke se for meg at eventuelle forkjempere for irsk single malt kan tilgi madeirafatene i denne tapningen. Da blir konklusjonen, nok en gang, ganske nedslående.

47/100

– Rasmus

Nettsiden til Kilbeggan Distilling Co.

Vis kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises