The Famous Grouse – Gold Reserve, 12 yrs

Årets rypejakt resulterte i nok en skotsk fugl av det flytende slaget. Dette er en tolv år gammel blend som er hakket mer eksklusiv enn den sedvanlige varianten. Vi gir deg som vanlig svaret på om den er verdt å sjekke ut.

The Famous Grouse – Gold Reserve, 12 yrs

Nosinginfo

TypeBlend
Alkoholvolum40 %
LandSkottland
DistriktN/A
DestilleriN/A
UtgiverThe Famous Grouse

Når man skal skrive anmeldelser er det praktisk å sette seg inn i hva man faktisk har i glasset. Det er ikke spesielt vanskelig når man skriver om single malt siden det er produktets natur at man vet hvor det kommer fra, litt om lagring og (noen ganger) tydelig konseptuel tenkning. Når man vurderer blends derimot, må man noen ganger holde tungen rett i munnen, spesielt når produsenten har flere lignende produkter på markedet.

Whiskyen som skal vurderes her er altså en tolv år gammel Famous Grouse – Gold Reserve, men må ikke forveksles med verken den tolv år gamle blended malten eller den relativt nye The Famous Mellow Gold. Attpå til kom det nylig en spillende ny tolvåring i bestillingsutvalget på Vinmonopolet til akkurat samme pris. Gold Reserve er heller ikke nevnt på produsentens hjemmeside. Siden den nå (november 2016) bare er tilgjengelig i hyllene på utvalgte polutsalg, har jeg derfor en snikende antagelse at dette enten er et produkt på vei ut, eller som kun kommer i begrenset antall ved jevne mellomrom.

Presentasjon:
Det er som regel best å forholde seg til hva som står på flasken. Man kan man være ganske trygg på at det er tolv år gammel Macallan og Highland Park (og mulig Glenrothes) i akkurat denne blenden. Som tidligere skrevet er den tilgjengelig på enkelte Vinmonopol og jeg antar at den er på vei ut, i alle fall i denne omgang. Den koster 460 kr, hvilket er litt mer enn Johnnie Walker Black Label som det kanskje er mest fornuftig å sammenligne med i forhold til opplevd kvalitet. 40%, filtrering og en dæsj sukkerkulør er som ventet i en blended whisky.thefamousgrouse12goldreserve_fremhevet

Lukt:
Fin sherry med nougat, kanel og en ganske velutviklet aroma av pære. Tørket papaya, honning, vaniljesukker, litt lake i retning hermetisk champignon, og et lite blaff av varmt treverk. Det er også litt appelsinmarmelade, marshmallow og et stikk av grainwhisky. Ikke noe galt med den, men det er tidvis frustrerende at det fine preget av sherry som var der i starten virker ganske flyktig. Det er mulig at jeg innerst inne har mest lyst på en Macallan, men da hadde det vært stas med litt mer oloroso. Et par dråper vann henter frem mer av malten, og det er fristende å spekulere i at det er Highland Park har føringen. Dette fordi det er et lite snev av røyk, men mest av alt er honningen tydeligere nå. Eiken er også litt mer vital, uten at whiskyen er nevneverdig mer aromatisk. En helt ok nese, og skulle man sammenligne med den sherrytunge The Naked Grouse er dette også velintegrert, men til forskjell akk så lite engasjerende.

Smak:
Særdeles ”smooth” munnfølelse. Det er ofte et trekk folk som digger blends setter pris på, og jeg kan forstå det. Whiskyen kunne likevel godt spilt opp med litt mer smak. Den er særdeles søt og det er først mot slutten at det kommer litt brent brød, nellik, honning, og ingefær. God, gammeldags honningkake med andre ord. Ettersmaken er, som ofte er tilfellet med blends, et slengskyss fra det hinsidige. Vann får den til å våkne litt på tungen, men den blir bare enda søtere med røde bær og hvit sjokolade. Heldigvis har den nå mer kryddervarme som gir den karakter. Faktisk såpass at den får med seg noe kanel ut i den stadig beskjedne ettersmaken. Det er som med mange blends mer oppførselen i munnen man setter pris på, enn eventuelle inntrykk man måtte sitte igjen med. Den er avstemt, rund, og godt integrert, og den er en tanke mer engasjerende med to dråper vann.

Konklusjon:
I fjor var rypefangsten The Naked Grouse som med sin hissige sluttlagring på aktive sherryfat gjorde den til et ”bang-for-your-buck”-alternativ. I år er det en tolvåring som etter min gane kommer til kort til sammenligning med både den og Johnnie Walker Black Label. Den er imidlertid betraktelig bedre en standard Famous Grouse og har sin verdi hvis man er stor av fan av standarden. Det blir vel til at denne varianten av Famouse Grouse er verdt å prøve, men man kan gjerne velge en annen blend.

72/100

– Anders

The Famous Grouses sider på internett

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises