John Lee Bourbon

Så var det en av disse her igjen da. Nok en billig bourbon uten noe tilgjengelig informasjon av betydning. Nåja, det er i hvert fall bedre at den er billig enn dyr. Som så ofte med denne typen brennvin holder det å gi den et navn og oppgi hvem som er distributør – i dette tilfellet franske Bardinet, som forøvrig står for merker som Negrita rom, den skotske blend-whiskyen “Sir Edward’s” og diverse likører. De færreste whiskyentusiaster vil vel la seg imponere av disse produktene i noen særlig grad. I 2009 fusjonerte imidlertid Bardinet med La Martiniquaise, så selskapet jobber nå med produkter som Glen Moray og Label 5, noe som må kunne sies å være hakket mer spennende, i hvert fall sett med våre øyne

Så var det selve produktet da: John Lee er en bourbon. Stort mer er det ikke å si om det. Interessant nok finnes det flasker av denne der etiketten presiserer at det er en “Kentucky Straight Bourbon” noe de ikke har tatt seg bryet med på flasken jeg har. Kommer denne fra et annet destilleri enn tidligere tapninger? Et utenfor Kentucky? Ikke vet jeg, og for en gangs skyld bryr jeg meg ikke så veldig heller. Med en pris på beskjedne 340,- for en helflaske på Vinmonopolet, eller i denne flaskens tilfelle 139 SEK på Systembolaget kombinert med total mangel på markdsføring og informasjonsdeling fra produsentens side, er det åpenbart at dette produktet er ment for å blandes med cola, ingefærøl eller hva en måtte foretrekke. Når det er sagt behøver ikke dette å være et dårlig produkt. McAfee’s Benchmark Old No. 8 er tross alt en riktig så trivelig hverdagsbourbon, og den koster mer eller mindre det samme.

Presentasjon:
Det er noe litt trivelig over disse flate halvflaskene. De passer liksom så fint på innerlommen når man er på fisketur. Ellers er det ikke stort å si om presentasjonen her, særlig siden flasken kommer med tilnærmet null informasjon. 40 % alkohol.

Lukt:
Førsteinntrykket er egentlig helt ålreit. Lukten er relativt maisdrevet (nærmere bestemt overkokte maiskolber), noe som ikke er spesielt overraskende, og som tyder på en mashbill hovedsakelig bestående av nevnte kornsort. Eiken kontribuerer positivt med litt kokos, mandler og vanilje, og er med på å gjøre lukten akseptabel. Problemet er esteroverdosen i spriten: Det blir rett og slett for mye banan, billig parfyme og overmodne gule epler. Et par dråper vann gjør lukten noen hakk mer behagelig, og man blir delvis kvitt noen av unotene. Nå er det ikke dermed sagt at whiskeyen blir noe mer spennende, men så er det kanskje ikke poenget at den skal være spennende heller.

Smak:
Spritdrevet, parfymert og stramt er de første ordene som dukker opp i hodet, og de forsvinner ikke over tid heller. Maisnotene er forsåvidt gode, og eiken er igjen en positiv faktor, med preg av pekannøtter, vanilje og kokos. Problemet her er spriten – det er fristende å tro at noe har gått galt under gjæringen her, for det er mye som minner om øl med gjæringsfeil i denne whiskeyen. Bananene og eplene fra lukten er tilbake, og får følge av et dæsj yoghurt. Alle disse pregene kan isolert sett gjøre seg i en whisk(e)y, men her blir det for mye. Hint av kjemikalier og gulrot gjør heller ikke John Lee noen tjenester. Også smaken nyter godt av en skvett vann. Heller ikke den blir voldsomt interessant, men man sitter hovedsakelig igjen med mer av det positive – vanilje, mais og nå et lite hint av rug, og mindre av den nitriste frukten.

Konklusjon:
I likhet med Seagram’s 7 Crown blir kanskje denn anmeldt på litt urettferdige premisser. Produsenten forsøker ikke fortelle oss at dette er en uovertruffen smaksopplevelse  Hvis du liker å blande whisk(e)y og cola (noe jeg skal innrømme at jeg gjør en sjelden gang) kan du like gjerne bruke denne som det meste annet, og skulle det gå tomt for blandevann tar jeg mye heller en John Lee bart enn en Jack Daniels eller nevnte Seagram’s 7 Crown. Jeg får meg ikke til å anbefale et kjøp for de som ønsker å drikke den neat, men hvis målet er å ha noe billig man kan bruke i en drink eller blande ut på andre måter er det ingen ting i veien med denne.

53/100

– Rasmus

Bardinets nettside