Glenfiddich Select Cask

Jeg har respekt for Glenfiddich, og jeg liker flere av whiskyene deres godt, men hvordan i all verden er det meningen at man skal ta et destilleri seriøst når det står følgende på innpakningen til en whisky som ikke har aldersbetegnelse, og som selges i litersflaske i taxfreebutikker for en (litt stor) håndfull mynter: “Glenfiddich Cask Collection celebrates our unrivalled selection of rare and aged single malts at The Glenfiddich Distillery. Only by maturing, marrying, and mellowing these single malt whiskies in our unique Cask Collection Solera Vats can we create an unprecedented range of whiskies with such extraordinary depth, richness and complexity” Hvis dette er det ypperste som finnes av whisky, hva skal man da kalle årgangs-Brora, gamle Macallans og Ardbeg fra 70-tallet?

Cask Collection-serien til Glenfiddich kommer i tre forskjellige varianter, alle en blanding av whisky fra ymse fat, som siden har fått tid til å bli bedre kjent i et solerafat. Dette prinsippet fungerer bra for destilleriets vanlige 15-åring, men det er ingen automatikk i at det kan overføres til alle uttrykk. Det viktigste poenget her er at resultatet ikke kan bli bedre enn potensialet til whiskyene som inngår i blandingen. Kjører man på med ung og uferdig whisky vil det uansett smake ungt og uferdig. Vi befinner oss altså i den klassiske “shit in, shit out”-sonen, og da spiller det liten rolle om fatene er “hand selected” eller ikke. Select Cask er den billigste i denne serien på tre, som også omfatter «Reserve Cask» og «Vintage Cask».

Presentasjon:
Alt er som ventet fra en Glenfiddich: 40 % alkohol og kjølefiltrering (dessverre). Fargen har ikke alt for mye oransje i seg, noe som tyder på at det ikke er alt for mye tilsatt karamell.

Lukt:
Ungt, uferdig og blend-aktig. De karakteristiske eplene og pærene man så ofte finner i Glenfiddich er ikke bare umodne, det er såvidt frukttrærne har begynt å gro. En ganske ren maltlukt, med merkbare men spinkle preg av vanilje, og en litt pussig røyklukt som føles uvant for Glenfiddich. Kanel, bakte epler, eggekrem, cashewnøtter, gummi og hint av papp. På den positive siden skal de få poeng for relativt godt integrert og lite overveldende rødvinslukt med hint av drueskall og tomatstilk. Vann henter ut preg av appelsinblomster, parfyme, sjokolademalt, bjørk, og mer av både pappen og den spinkle vaniljelukten. Helheten blir litt bedre, men dette er fortsatt ikke stort å skryte av.

Smak:
Umisskjennelig Glenfiddich, men også her i den spisse enden av skalaen. Sure røde epler, ung sprit, jalapeño, PVC, rafinert sukker og også på smaken finner jeg dette merkelige røykpreget. Visne markblomster, hint av druesaft. Helheten er spritet, relativt endimensjonal og smal. Frisk sitron og litt vanillin i ettersmaken. Smaken går noen hakk i riktig retning med litt vann. Jeg hadde ikke trodd at rødvinsfatene skulle redde noe her, men de syrlige druepregene som kommer frem veier til en viss grad opp for både relativt kraftige spritsmaken og den blasse vaniljen. Nye preg av Campari, timian, rødvinseddik, Rose’s Lime og en ørliten klype kakaopulver. Munnfølelsen er tynn, men tanninene er faktisk ganske godt tilpasset resten av smaken.

Konklusjon:
Vi er vant til at taxfreewhiskyer ligger noen hestehoder bak standardtapninger, men i likhet med Highland Park Drakkar er dette rett og slett for dårlig. Man kan selvsagt argumentere med at prisen er såpass lav at det bør være greit, men hvorfor velger man da å markedsføre dette som om det skulle vært et luksusprodukt? Select Cask er både for spritdrevet og har en for dårlig fatpolicy. Rødvinsfatene trekker faktisk opp, mens vaniljepregene fra bourbonfatene ikke kler helheten på noen som helst måte. Dessverre fremstår dette mer som en middels blend, og da kan man like gjerne kjøpe Johnnie Walker Black Label neste gang man er på taxfree. Den er rett og slett både bedre og billigere.

49/100

– Rasmus

Glenfiddichs nettside