Laphroaig 18 YO

Bakgrunn:

Vi har tidligere sett på tiåringen fra Laphroaig, og det er utvilsomt en god whisky. Den er ganske så hissig, og ti år er heller ikke akkurat lang tid på fat i whiskysammenheng. Tid på fatet bidrar med mye smak selvfølgelig, men tiden vil ta ting ut av whiskyen også. En ung whisky vil innlysende nok ha mer av preget fra råspriten, som avhengig av renheten i destillatet kan ha preg av f.eks aceton, brent maltsukker, og i noen tilfeller gjær. Dette oppleves som regel som ganske krast for de fleste, og whisky er ikke whisky før den har ligget minst tre år på fat. Utgangspunktet blir derfor ganske enkelt når jeg nå tar for meg Laphroaig 18: har den ekstra tiden gjort den noen tjenester?

Utseende:

Fargestoff, men ikke kjølefiltrert. Den er derimot ”barrier filtered”. Fra hva jeg har funnet ut betyr dette at den har blitt silt gjennom et papirfilter, uten å bli kjølt ned. Det skulle forhåpentligvis innebære mer smak. Whiskyen fester seg fint til veggene i glasset.

Lukt:

Den burde vel nesten være overflødig å påpeke at det er torvrøyk i en Laphroaig, men mye mindre hissig enn i tiåringen. Røyken viker litt for en ganske intens fruktduft. Jeg kjenner også kokte hagebær og en fin duft av sjokolade. Duften blir betydelig friskere med vann og preget av sjø blir mer tydelig. Jeg kjenner sitron,vanilje, honning og en svak duft av gjær. Jeg vil påstå at den litt inntrengende preget av ”sykehuslukt” eller klor, er om ikke helt borte, nesten ikke merkbart.

Smak:

Denne drammen holder 48% og det merkes godt nedover halsen. En skikkelig vinterwhisky med andre ord. Jeg har i to teskjeer vann. Munnfylden er god, selv om den ikke helt overbeviser her. Den er rund og god, men man forventer litt mer alderen tatt i betraktning. Svak medisinsmak (jod), men ikke på langt nær det man får i tiåringen. Jeg synes det er en god balanse mellom bitterhet og sødme, som jeg forbinder fotrinnsvis med mørk sjokolade. All sødmen og røyken gir også assosiasjoner til grillmat hvis, du som meg, liker søte marinader. Ettersmaken har karve, og en litt særegen smak av kjøtt. Ja, du leste riktig, kjøtt. Fin lengde.

Konklusjon:

Den ekstra tiden på fat har absolutt hjulpet whiskyen i en god retning. Eik har absolutt en evne til å temme en hissig Laphroaig, og da i sær med et hyggelig innslag av sherryfat. Jeg synes den kunne hatt godt av en bedre munnfylde. Dette er ikke det beste jeg har smakt av Laphroaig, noe som det kommer mer om  i en senere anmeldelse. Den er allikevel bedre enn tiåringen, og viser at alder absolutt bidrar positivt til kvaliteten på en whisky. Det finnes langt bedre whiskyer fra samme destilleri, og andre jeg vil gå til først. Jeg vil nødig la pris bidra til vurderingen, men jeg synes ikke den er verdt nesten tusen kroner. Den er riktig nok en god del billigere i Sverige, og et kjøp der er mer forsvarlig kvaliteten tatt i betraktning.

81/100

 – Anders

Laphroaig sin hjemmeside.