Monsters Choice Whisky

Denne sample-flasken ble plukket opp på Nessie-museet ved Loch Ness (fordi man måtte liksom ha med seg litt effekter derfra). Jeg hadde ingen store forventninger, men etiketten var jo tøff da. Denne hobbyen behøver ikke være blodig alvor hele tiden. Etter et litt halvhjærta forsøk på å finne ut mer om denne blenden ga jeg egentlig mer eller mindre opp. De få profilerte stedene jeg finner flasken går beskrivelsen omtrent som følger: «A blended scotch whisky from Gordon and MacPhail, the label features a cartoon of the Loch Ness Monster.» Okidoki, det er kanskje ikke stort mer å si om den heller. I det minste er det ingen som prøver å selge denne som et prestisjeprodukt, noe som egentlig er ganske befriende.

Presentasjon:
Ganske lys til blend å være, men åpenbart fortsatt tilsatt noe karamell som de fleste andre blends. Den er naturligvis også filtrert, og den har som ventet lite cling.

Lukt:
Neat plukker jeg opp noe kirsebær, hvitvin og en god del eddikessens. Det er også noe preg av Smørbukk-karamell og malt som ihvertfall kompenserer noe for den ellers ganske sure lukten. Dessverre finner jeg også noe smørsyre i den søtere lukten, noe som ikke akkurat hjelper. Med en liten skvett vann åpner whiskyen seg faktisk litt, og jeg finner en del eple (både grønne og gule), samt noe appelsin og litt gjær (faktisk finner jeg en lukt jeg ikke har kjent siden noe kompiser og jeg laget en miserabel appelsinvin for mange år siden). Smørsyren kommer og går litt i lukten, men den har heldigvis blitt litt mindre tydelig.

Smak:
Neat åpner whiskyen veldig lett og med lite munnfylde. Det syrlige fra lukten er også dominerende i smaken, først og fremst i form av eddik, men også noe sitron. Kornsmaken er ikke direkte fæl, men den er ikke akkurat imponerende heller. Jeg finner også litt karamell og et bittert preg som kan minne litt om et halvdårlig eikefat, noe som er litt rart mtp at jeg ikke kan se for meg at så veldig store deler av denne whiskyen har tilbragt mer tid enn minstekravet på fat. Med litt vann tar faktisk smaken seg opp noen hakk, og munnfylden blir også noe bedre. Eplene holder seg, og selv om eddiken er like tydelig holder den seg ikke like lenge. Mot slutten merker jeg at maltsmaken har forbedret seg noe, og utgjør finishen sammen med litt Smørbukk, hvitvin, hvit pepper og vanilje.

Konklusjon:
Til tross for i overkant mye eddiksmak er ikke denne whiskyen helt krise med en skvett vann og litt tid, men misforstå meg rett: Dette er ikke spesielt imponerende heller. Litt syrlighet i whisky kan være veldig bra hvis det er gjort riktig. Det har ikke vært gjort riktig i Monster’s Choice. Med et par isbiter i og en øl ved siden av hadde sikkert dette gått helt greit, og mange vil vel hevde at det er akkurat det som er meningen med billige blends.

Vi har sett det før, og vi kommer til å se det igjen: Et destilleri eller en blender sitter på noen mediokre fat, som kanskje ikke er så dårlige at de må helles ut, men som de heller ikke kan bruke til et godt profilert produkt. I stedet velger de å klistre på en gimmicky etikett, for å selge til lettlurte turister og ukritiske whiskyfans. Egentlig synes jeg dette er helt greit så lenge de ikke lyver direkte på flasken, og litt research på nettet kan stort sett gi nok informasjon til at man styrer unna (riktignok ikke i dette tilfellet). Til en billig penge (denne koster ca £20 for en helflaske i Storbritannia) er dette egentlig helt ok, men hvis noen vurderer å kjøpe den holder det nok med 5cl.

35/100 (mest fordi den ikke lover mer enn den leverer)

– Rasmus

Monster’s Choice har ingen offisiell hjemmeside