Wild Turkey – Old no. 8

Dette er rett og slett en ekstremt god hverdagsbourbon.

Wild Turkey – Old no. 8

Nosinginfo

TypeBourbon
Alkoholvolum43,4 %
LandU.S.A.
DestilleriWild Turkey Distillery
UtgiverWild Turkey Distillery

Wild Turkey er et destilleri som så langt ikke har vært omtalt her på Skotsk Taake. Faktisk tror jeg aldri jeg har smakt noe derfra før, noe som selvsagt betyr at det er på høy tid. Som merke kan Wild Turkey spore sine røtter tilbake til perioden rett etter forbudstiden, da Old Hickory Distillery i utkanten av Lawrenceburg (en by i hjertet av Kentucky, og derfor også hjertet av bourbonproduksjon) ble satt i stand, etter en lengre periode uten produksjon. Whiskeyen herfra ble solgt til flere uavhengige tappere, som klistret egen etikett på flaskene og gjorde den tilgjengelig for de store massene – uten nødvendigvis å oppgi hvilket destilleri whiskeyen kom fra, og forsåvidt også uten å holde seg til et konsistent uttrykk.

Et av disse bourbon-agenturene var Austin Nichols, hvis navn fortsatt pryder flasken, til tross for at merket nå eies av Campari. Navnet Wild Turkey dukket opp i 1940, da en av toppsjefene i Austin Nichols tok med seg whiskey fra Old Hickory på kalkunjakt. Historien sier ikke om jaktkameratene etterspurte whiskeyen fordi den var god eller gratis, men den fikk fort kallenavnet “that wild turkey bourbon”, noe som førte til at merket “Wild Turkey” ble lansert i 1942. Det skulle gå nesten 30 år til før Austin Nichols kjøpte opp destilleriet, og skiftet navnet til “Wild Turkey Distillery”. Siden det har både destilleri og merke blitt kjøpt opp, først av Pernod Ricard i 1980, og siden altså Campari i 2009.

Til tross for at Wild Turkey har et ganske stort utvalg av tapninger, både under varemerkene “Wild Turkey” og “Russell’s Reserve” benytter de seg tilsynelatende bare av én gjærstamme og én mash bill (75 % mais, 13 % rug og 12 % bygg) for bourbon, noe som må sies å være relativt uvanlig for et såpass etablert amerikansk destilleri. De har iofs også en egen mashbill for Rye, men det får jeg komme tilbake til en annen gang.

Presentasjon:
Jeg hadde vært dritskuffet hvis det ikke hadde vært bilde av en kalkun på etiketten, men det er det heldigvis, så ingen skade skjedd. *puh*. Hvorfor disse amerikanske destilleriene insisterer på å putte tall som ‘7’ og ‘8’ på etiketten, selv om de ikke har noe med alderen på whiskeyen å gjøre kommer jeg nok aldri til å bli klok på, men dem om det. Pen gyllen farge og 43,4 % alkohol er mer relevant.

Lukt:
Huh, dette luktet da riktig så trivelig. Sødmen fra maisen og den amerikanske eiken fungerer flott mot den relativt gjennomsnittlige rugandelen, som likevel er mer punchy og krydret enn mange sammenlignbare bourbons. Vanilje, maraschino-kirsebær, jelly beans, muskatt, ginseng, pumpernickel, smørkaramell og løvetann. En fin balanse mellom søtt og bittert. Blyant, sitronolje og eucalyptus. Vann vitaliserer egentlig bare friskheten enda et lite hakk, og tilsetter litt sort pepper og en anelse jord.

Smak:
Dette er overraskende friskt til bourbon å være. Store mengder, ingefær, muskatt, eucalyptus og mint, møter en klype melis, vaniljepulver, kardemomme, sitronskall, anis og en liten anelse fersk revet kokos. Den lett tørre munnfølelsen kler smakene fint, og er også med på å skape balanse. Rugen serverer oss noen lette kryddernoter i bakgrunnen – litt kanel, litt cayennepper og noe svakt te-aktig… en eller annen bastardisert variant av grønn te. Et par dråper vann får smaken til å skinne enda mer. Masse kandisert appelsinskall nå, samt fersken, safran, holy basil og grønne stikkelsbær.

Konklusjon:
Jaggu leverer denne ville kalkunen, ikke bare bedre enn den berømte rypa, men bedre enn så å si alle sammenlignbare bourbons! Det beste her er at den leverer klassisk bourbon-sødme uten å gli over i søtt kliss. Legg til masse frukt og krydder, og vi har med en vinner å gjøre. Er denne representativ for Wild Turkey? Jeg tror nesten bare det er å begynne jakten på flere og større flasker fra dette destilleriet. 

83/100

– Rasmus

Wild Turkeys nettside