Vorher

Historien bak hvorfor man i det hele tatt fatlagrer øl, vin og brennevin er nok kjent for mange: Går vi et hundretalls år tilbake i tid handlet det om oppbevaring, og tønner ble brukt til så mangt. Grunnen til at man har valgt å fortsatt bruke denne ellers utdaterte lagringsmåten for brennevin, mens f.eks. spiker nå ligger i papp- eller plastbokser, er som kjent at treverket og oksideringen drikkevarene blir utsatt for påvirker smak og lukt. Tradisjonelt gikk det mest i sherryfat, mens det nå først og fremst er bourbon som har ligget på fatene. Andre fattyper brukes også, som portvin-, madeira-, vin- og etter hvert også ølfat. Alle disse fattypene er valgt fordi de tilfører brennevinet spesielle smaks- og duftpreg.

Denne 14 år gamle tapningen av Bruichladdich, destillert i 1992 og tappet på flaske i 2006, etter 9 år på bourbonfat og 5 år på sherryfat er ikke så spesiell. Det var det som skulle skje med en andel av fatet etterpå som skiller seg ut. Før vi vurderer hva som skjer når man lagrer uskyldig whisky på fat som tidligere har inneholdt sild, trenger vi noe å sammenligne med. En benchmark, om du vil. Whiskyen er gitt ut av tyske Klaus Pinkernell under det uavhengige tappernavnet «stupidcask.de».

For ordens skyld: Vorher er den røde flasken på bildet. Den blå er faenskapen fra sildefat.

Presentasjon:
Sluttlagringen på sherryfat har gitt whiskyen et svakt bronseskjær. Det er ikke en voldsomt tyktflytende dram dette her, men det får så være fatstyrke på 50,2 % er absolutt velkomment.

Lukt:
Bruichladdich fra 90-tallet er ofte klart i den bitre enden av skalaen, og det gjelder helt klart denne også. Striesekk, sukat, ferskt appelsinskall, kvae, lime og rå lakris. Dessuten er dette en svært krydret whisky, som drar tankene i retning av diverse versjoner av brennevinsformen “bitter”, med duftpreg i retning av Jägermeister, men mest av alt Vinmonopolets ‘Original Bitter’ med en dæsj Cosylan. Rosiner, vørterkake, muscovadosukker, eucalyptus og litt vanilje. Vann henter frem litt hermetisk fruktsalat, litt salvie og litt fersk sagflis, på den positive siden. På den negative kommer til litt småbarnsgulp og den klarer ikke helt å hanskes med den ekstreme bitterheten. Men lukten blir altså bedre.

Smak:
Også får en til å tenke på assorterte typer bitter, men det er heldigvis en såpass markant maltnote og såpass tydelig whiskyfinesse, at man slipper å føle seg lurt. Umodent byggkorn, stangselleri, lakrisrot, appelsinskall, rips, einerbær, kvann og litt melkesjokolade. Munnfølelsen er fin og oljete i starten, men tørker ut relativt fort. Tanninene er agressive, med alle sine bitre eikenoter og umodne planter, og ødelegger dessverre noe for den i utgangspunktet gode smaken. Litt vanilje, litt kumquat, rødvinseddik, sykehuskaffe, ruccola og løvetann. Vann gjør whiskyen mindre tørr (hvem skulle trodd at vann gjorde noe mindre tørt? :P), og samspillet mellom tanninene og fruktene kommer mer til sin rett. Solbær, hasselnøtter, rødvin (cabernet-sauvignon), English Breakfast Tea, salt og tørket tranebær. Fra ekstrem, bitter og tørr har whiskyen åpnet seg på en imponerende måte.

Konklusjon:
Neat ville jeg også vurdert sildefatlagring for denne, for den virket rett og slett sliten og overeika, med et sterkt behov for å reddes fra sine mer negative preg. Med vann og mye tid i glasset er det imidlertid en helt annen historien. Rett og slett en god og karakterrik sherrydrevet whisky.

78/100

– Rasmus

Nettsiden ‘stupidcask.de’ er dessverre nedlagt, men du finner butikken til Klaus Pinkernell her