Mackinlay’s Rare Old – Shackleton’s Discovery

Ikke bare en fascinerende historie, jaggu ble det god whisky ut av det også!

Mackinlay’s Rare Old – Shackleton’s Discovery

Nosinginfo

TypeBlended Malt
Alkoholvolum47,3 %
LandSkottland
DistriktHighlands
DestilleriN/A
UtgiverWhyte & MacKay

På begynnelsen av 1900-tallet var mesteparten av verden utforsket. Det var riktignok noen lommer igjen i Papua Ny-Guinea og i Amazonas (slik det langt på vei er i dag), men i en tid da mannsidealet fortsatt var å reise ut og legge verden under seg, ble det stadig vanskeligere å leve opp til tidligere bragder. Historien om hvordan norske Roald Amundsen vant kappløpet mot engelske Robert Falcon Scott til Sydpolen, har blitt en udødelig David mot Goliat-historie i landet vårt. En prestasjon som for manges del ikke ble matchet før i 1981, da det norske fotballandslaget slo nettopp England i VM-kvalik. Uten sammenligninger er dette egentlig en ganske dekkende metafor for et land som på en litt pussig måte liker å blande patriotisme med jantelov og lavt selvbilde. En ting vi ofte overser i dyrkelsen av Amundsen og Nansen, og de oppgitte sukkene over Scotts valg av hester og traktorer for å krysse verdens mest ugjestmilde kontinent, er at det på samme tid var flere andre store oppdagere, deriblant Robert Peary og Frederick Cook, som begge, ihvertfall hvis vi skal tro deres påstander, nådde Nordpolen lenge før noen nordmann gjorde det. En annen slik oppdager var irske Ernest Shackleton, og da har vi omsider kommet til temaet for denne anmeldelsen.

Da Shackleton satte ut på sin andre ekspedisjon til Antarktis med skuta Nimrod i 1908 var det en del luksusartikler i lasten man i våre dager ikke forbinder med denne typen aktiviteter, deriblant et antall kasser blended whisky fra selskapet Mackinlay (et varemerke som nå eies av Whyte & MacKay). Selv om vi whiskyentusiaster nok gjerne ville hatt med noen gyldne dråper å varme oss på i isødet er det vel heller tvilsomt om de som faktisk reiser til slike strøk ville prioritert det. Av en eller annen grunn har jeg vanskelig for å se for meg Børge Ousland eller Monica Kristensen slepe med seg kassevis med akevitt på polferd.

Shackleton kom aldri til Sydpolen, men i motsetning til Scott kom han helskinnet hjem igjen. Det samme gjorde noen av whiskyflaskene hans, men det var først i 2011, over hundre år etter Shackleton og mannskapet hans måtte forlate Antarktisk. Denne tapningen er en rekonstruksjon foretatt av Whyte & MacKays master blender Richard Paterson, basert på analyser av flaskene som ble bragt tilbake. Et raskt google-søk vil avdekke resten av historien, både om Shackletons ferd og rekonstruksjonen av whiskyen. En fun fact som knytter seg direkte til flaskens innhold er at man synes å vite at nå nedlagte Glen Mhor utgjorde en viktig andel av den originale blenden, og at til tross for at det stadig blir vanskeligere å få tak i whisky fra dette Inverness-baserte destilleriet, valgte Paterson å blande en uant mengde av dette i mixen. Om det er nok til å påvirke smaken er ikke godt å si, men det hjelper ihvertfall på autentisiteten.

Siden denne tapningen, også kalt “The Discovery Edition” ble sluppet har det kommet to utgaver til, hhv. “The Journey Edition” og en som enkelt og greit heter “Mackinlay’s Shackleton Blended Malt”. Merk at det ikke bare er embalasjen som har blitt gradvis mindre forseggjort – dette er to andre whiskyer, som etter sigende har beveget seg mer og mer bort fra uttrykket man fant i Shackletons gamle flasker.

Presentasjon:
Noen ville kanskje sagt at innpakningen er litt voldsom, men denne gangen synes jeg det funker, og vel så det. Kassen er et godt stykke snekkerarbeid, flasken var pent surret i papir og lagt på en seng av halm, det følger med en liten bok om ekspedisjonen, og etiketten er herlig gammeldags – både minimalistisk og overdådig på en gang. Kanskje viktigere er det at whiskyen holder 47,3 % og at fargen ser befriende lys og naturlig ut.

Lukt:
Alle som har smakt gamle tapninger av blends (60-tallet og tidligere) eller enkle og brutale tapninger av nedlagte destillerier som North Port og Glen Mhor vil umiddelbart kjenne igjen litt av uttrykket her. Produsenten har gått for retro, og det har de jaggu lykkes med: rørsukker, bivoks, vått papir, striesekk, jordkjeller, sopp og limeskall. Helheten er tørr og litt snerpete, men også med innslag av ferskt gress og bakte epler for friskhet og sødme. Vann og tid gjør om mulig whiskyen enda mer old school, med innslag av løsemidler, kull og bensin, men også noe fruktigere – særlig mot røde epler, physalis og litt ananas.

Smak:
Siden dette er en blended malt, primært bestående av nyere whiskyer, er det kanskje ikke fullt så mye naturlig fylde som lukten kanskje skulle tilsi, men du verden, dette er sammensatte greier. Også her kommer det til tørre preg av striesekk, vått papir og jordkjeller, men det hele balanseres flott av rosiner, eiketanniner, vanilje og et hint av røyk. Det er naturlig å tenke seg at Dalmore står for sherrypregene her, men hvor kommer røyken fra? Ardmore eller BenRiach kanskje? Kullstøv, asfalt, oolong, mørk sjokolade og kølsvart lakris. Som med lukten blir smaken både mer skitten og fruktdrevet etter man tilsetter vann. Sherrypregene blir litt mer markante, og særlig utover i ettersmaken gjør det seg godt.

Konklusjon:
Selv om det neppe er voldsomme mengder Glen Mhor i hver flaske har produsenten virkelig lyktes med å blande whisky til denne stilen. Denne er nok hakket glattere enn whiskyen Shackleton hadde med seg, men den føles genuin, den er flott satt sammen og de herlige røffe pregene man nå om dagen stort sett bare finner i gamle blends og noen utvalgte whiskyer i Rare Malts-serien er her til gangs. Ja, også er det en meget god whisky da.

84/100

– Rasmus

Shackleton whiskys nettside