Cotswolds Single Malt Whisky

World whisky har kommet for å bli. Noen ganger fra fjerne strøk som India og New Zealand. Andre ganger må man ikke lenger enn et par steinkast fra whisk(e)yens vugge – til Skottlands og Irlands naboland/undertrykker/storebror/fiende England. I 2018 er engelsk whisky likevel velkomment – særlig når flere av disse små engelske destilleriene er langt mer sympatiske og romantiske enn mange av de store whiskyfabrikkene i Skottland. Enda bedre: destillerier som Cotswolds er startet, eiet og betalt av entusiaster.

Cotswolds Distillery ble til da den amerikanske finansmannen Daniel Szor bestemte seg for å flytte fra et hektisk liv i London til en rolig tilværelse på den engelske landsbygda. Som whiskyentusiast, og åpenbart ikke helt forberedt på å pensjonere seg 100 %, bestemte Szor seg for å prøve lykken i destilleribransjen. Med seg på laget fikk han “master distiller” Harry Cockburn (med bakgrunn fra Islay-destilleriet Bowmore) og Jim Swan (ekspert på fatlagring, med erfaring fra destillerier som Penderyn (Wales), Kavalan (Taiwan) og The Milk & Honey Distillery (Israel). Kompetansen var på plass, og destilleringen startet i september 2014. Crowdfunding har siden da hjulpet destilleriet med å holde seg uavhengig.

Med begrenset produksjon og kort fartstid er det naturlig nok ikke så mye single malt fra Cotswolds der ute, men jeg har vært så heldig å få en donasjon av denne og en annen engelsk whisky fra en whiskydrikkende kompis som var innom destilleriet tidligere i år. Whiskyen jeg skal ta for meg i dag har tilbragt sin korte levetid på first fill-bourbontønner og rødvinsfat (225L) av amerikansk eik. En stor takk går ut til Petter for drammen og for muligheten til å teste noe fra Cotswolds!

Presentasjon:
Det skrytes litt av fruktsmak på etiketten, men det viktigste (og også det mest positive) er alkoholvolumet på 46 %, at det oppgis at whiskyen ikke er kjølefiltrert og at all byggmalten er gulvmaltet og lokal. Slike ting kan man sette pris på!

Lukt:
Det er fristende å plumpe rett inn i en klisjé hva angår engelsk sprit, for førsteinntrykket her er ekstremt gin-aktig. Gin kan være godt det, men det er også, i god engelsk tradisjon smakstilsatt for å skjule produktets svakheter. Dette er imidlertid single malt whisky, så det er hverken tilsatt einer eller diverse andre urter – sakte men sikkert tar dette form som en whisky. Vanilje, granskudd, rød Hubba Bubba, plommelikør, kamfer, hvit pepper og fennikel. En svak men god maltnote veier opp for en lukt som ellers er en anelse syntetisk. Vann jager bort mye av gin-preget, og vi sitter igjen med en god blanding av vanilje, kamfer, muskatt og ung maltwhisky. Det kommer ikke til så mye nytt, men whiskyens unge alder gjør seg litt mer til kjenne, samtidig som den rare ginlukten sakte forsvinner.

Smak:
Smaken er umiddelbart mer positiv enn lukten. Den unge whiskyen kanaliserer sin råhet mer gjennom krydder og en anelse gummi enn typiske aceton og fusel (er råspriten til nyere destillerier bedre enn de eldre? Overraskelsen over hvor godt dette gjør seg på ung alder kommer med en svak følelse av déjà vu). Voldsom muskatt, sitrusskall (sitron og lime), grønne epler, svak vanilje, darjeeling te, sharonfrukt, kinin og kandisert anis. Fin og fyldig munnfølelse.  Med vann: ingefærøl, rørsukker, druskall og spisskummen. Med tid kommer det til en litt vassen grøtaktig greie her jeg kunne klart meg foruten, noe som også er et god eksempel på at ung whisky ikke alltid tåler å utforskes i for mye detalj. Smaken er fortsatt ok, bare mindre engasjerende og en anelse mer skitten.

Konklusjon:
Nok et ungt destilleri viser muskler, og nok en gang er potensialet der. Den fruktige smaken det skrytes av på flasken gjennomsyrer destillatet, uten at det gir whiskyen et voldsomt særpreg. Det er ingen utpreget usmak her, men denne tidlige utgaven av Cotswolds føyer seg glatt inn rekke unge whiskyer som kanskje kan bli noe stort en dag. Eller ikke. Slik den er i dag funker det helt greit, uten at jeg ville anbefalt en helflaske.

65/100

– Rasmus

Cotswolds’ nettside