Hankey Bannister

Med lang historie og innhold fra destillerier som Balblair og Old Pulteney er det grunn til å ha forventninger til Hankey Bannister. Spørsmålet er hvor viktige disse tingene egentlig er.

Hankey Bannister

Nosinginfo

TypeBlend
Alkoholvolum40 %
LandSkottland
DistriktN/A
DestilleriN/A
UtgiverInver House

Som så ofte med blends begynner historien bak Hankey Bannister med en vinhandler i London. I dette tilfellet (og kanskje ikke spesielt overraskende) ble vinhandleren etablert av herrene Beaumont Hankey og Hugh Bannister. Historien fortsetter med det sedvanlig vage språket, ment for gjøre whiskyen mer eksklusiv. Over 250 år har markedet kunnet nyte denne blenden, skal vi tro nettsiden. Årstallet 1757 pryder etiketten, som et slags garanti for whiskyens popularitet gjennom århundrene. Problemet er bare at disse to tallene neppe har noe med whiskyen å gjøre. For det første eksisterte ikke blended whisky (som i sammenblandet maltwhisky og grain whisky) som et etablert produkt før 1860. For det andre er den første kjente referansen til en whisky med dette navnet datert 1882 – noe som i seg ikke beviser at whiskyen kommer fra dette året, men som virker som et langt mer realistisk årstall. Og selv om 135 år er en mer enn respektabel alder, er det heller tvilsomt om Hankey Bannister slik den fremstår i dag i det hele tatt ligner på hvordan den var i 1882.

La meg samtidig slå et lite slag for dennes (og tilsvarende flaskers) trang til å smykke seg med urealistisk lang fartstid. Årstallet, og med det ansienniteten til produsenten, kunne nok i sin tid være en slags forsikring om kvalitetskontroll og konsistens, noe som tross alt også er nødvendig for å oppnå suksess som vinhandler. I våre dager har dette liten betydning, men med den begrensede tilgangen til produktinformasjon på 1800- og mesteparten av 1900-tallet, har nok denne typen grep vært viktig for å etablere merker.

Produsenten (Inver House) skryter fælt av at Hankey Bannister inneholder whisky fra det de omtaler som “noen av de beste Highland-destilleriene” – Old Pulteney, Balblair, AnCnoc, Speyburn og Balmenach. Pussig nok eies alle disse destilleriene av nettopp Inver House. Et interessant spørsmål blir da om vi kan merke noe til noen av disse destilleriene på smak eller lukt. Jeg vil også legge til at flere entusiaster jeg har snakket med regner dette som en av de bedre whiskyene i sin klasse der ute. Den kan forøvrig kjøpes på Vinmonopolet for 430,- (juli 2018).

Presentasjon:
Viktig er det ikke, men det er noe koselig over disse firkantede flaskene. Da får man tålerere at trykket, ihvertfall på denne miniatyren, er litt dårlig. Ellers er alt typisk blend.

Lukt:
Hmmm, skal dette liksom være en spesielt god blend? Med respekt å melde er førsteinntrykket her under middels, selv i sin prisklasse. Brent brød, terpentin, gammel vørterkake, svak vanilje og litt sitron. Med tid blir ting litt bedre, og det kommer til hint av jord, stikkelsbær, hibiscusblomst og en anelse malt. Samtidig blir ting også en anelse parfymert, noe som er bedre enn starten, men fortsatt uønsket. Vann gjør egentlig ikke lukten noen store tjenester. Det kommer riktignok til litt brent fudge og litt løvetann, men ingen av disse luktene bidrar egentlig i noen positiv retning.

Smak:
På den positive siden er dette ganske så fin, nærmest bourbonaktig sødme, med en merkbar note av mais. Vanilje, voks, salt, sitronskall, sennepsfrø og mynte – alle disse pregene er med på å lage en ganske fin base. Samtidig er det en stram bitterhet her som gjør at ting kommer litt skjevt ut. I tillegg er munnfølelsen usedvanlig tynn, noe som gjør at særlig ettersmaken føles enda tørrere og mer endimensjonal. Det hele føles litt som å spise kanelpulver, en smak som forøvrig også dukker opp her. Et par dråper vann tar litt brodden av det bitre, og whiskyen minner enda litt mer om en bourbon. Faktisk er dette et steg i riktig retning, kanskje særlig fordi munnfølelsen føles hakket fyldigere. Sødmen tiltar litt, og det kommer til litt sort pepper og mørk sjokolade.

Konklusjon:
Minner dette merkbart om noen av destilleriene det skrytes av? Vel, hvis jeg legger godviljen til finner jeg en anelse Old Pulteney, ellers er det tynt. Jeg skal ta høyde for at miniatyren kan være skadet, noe som alltid er en risiko med slike flasker, men den hadde perfekt neckfill og pappen er kritthvit og korken uskadd. Selv om Hankey Bannister skiller seg litt fra de fleste skotske blends, med sine bourbonaktige noter, er konklusjonen dessverre litt nedslående. Den klorer seg over 50-tallet p.g.a. særpreg, men ikke nok til at jeg kan anbefale den.

53/100

– Rasmus

Hankey Bannisters nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises