Scallywag

Ingen skal komme og si at Douglas Laing ikke kan markedsføring. Selvsagt har suksessen deres mye med kvalitet å gjøre – noe adskillige whiskyer jeg har drukket derfra bekrefter. Samtidig gir de ut en del svakere ting der også, i likhet med alle andre tappere – enten de er offisielle eller uavhengige. Noe av det som gjør at Douglas Laing stikker seg ut, til sammenliging med uavhengige tappere som Cadenhead’s, Signatory og erkerivalen Hunter Laing er deres serie med lettbeinte og lekne Blended Malts (eller ‘Vatted Malts’, som både er en bedre betegnelse og som selskapets grand old man Fred Laing foretrekker at vi kaller det). En serie som tar for seg de forskjellige whiskyregionene i Skottland gjennom uttrykkene Big Peat (Islay), Scallywag (Speyside), Timorous Beastie (Highlands), Rock Oyster (Islands), The Epicurean (Lowlands) og The Gauldrons (Campbeltown).

Poenget er å gi et slags inntrykk av signaturene til de forskjellige regionene gjennom å blande maltwhisky fra noen av de mer ikoniske (og sannsynligvis også noen av de mindre ikoniske) destilleriene sammen. I dette tilfellet oppgis Mortlach, Macallan og Glenrothes som viktige destillerier i mixen, men det inngår altså andre destillerier. Man har kanskje valgt å ikke oppgi disse fordi de er mindre kjent? Eller kan det tenkes at det er destillerier som Glenfarclas, som ikke lar tappere oppgi navnet deres på flasken? Nåvel, det viktigste her er at whiskyen skal smake Speyside, og når det oppgis destillerier som Macallan og Mortlach får man tro det er klassisk sherrydrevet speyside det er snakk om, ikke Cardhu eller Cragganmore.

Det har etter hvert dukket opp flere forskjellige tapninger av Scallywag, med henholdsvis aldersbetegnelse og fatstyrke. Den jeg skal ta for meg i dag er imidlertid den vanlige varianten uten aldersbetegnelse, noe som betyr at man får ruste seg for (ihvertfall elementer av) yngre whisky. Scallywag er for tiden utsolgt på Vinmonopolet, men var sist å finne til 600 kroner.

Presentasjon:
Som alltid i denne serien er flaskene forseggjorte, noe som ikke nødvendigvis betyr at whiskyen er bra, men som sikkert har fristet en og annen til å bruke den til å pynte barskapet. Her kommer Fred Laings teft for markedsføring inn. 46 % alkohol, tilsynelatende ganske naturlig farge og fin viskositet.

Lukt:
Det gjelder å ha de riktige forventningene. Selvsagt vil det være preg av ung whisky i en slik blended malt, og med Big Peat i bakhodet er det enda mer åpenbart at ikke all whiskyen her er myndig. Eplecidereddik, rå malt og en anelse fusel. Helhetsinntrykket er dog langt bedre enn whiskyens svakere sider. Her det plenty med melkesjokolade, hakkede hasselnøtter, mørke stikkelsbær, appelsinskall, sultana-druer, og pussig nok med tanke på den litt røffe maltnoten, en annen, langt fyldigere og mer velutviklet maltnote. Litt eiketanniner, litt sagflis og en klype vanilje. Vann er ikke å anbefale for lukten denne gangen. Dessverre er det den mer voksne whiskyen i blandingen som må lide, mens det unge og rå tar over kontrollen. Det kommer riktignok frem noen interessante bourbonaktige noter av kamfer og banan, samt litt honning, men helhetlig sett er dette et solid skritt i feil retning.

Smak:
Som på lukten er det en åpenbar dualitet på smaken. Det er noe ungt og underutviklet, som må konkurrere med det fyldige og voksne. Romanosalat, malteddik, druekjerner, kardemomme, grønne pærer, hermetisk fersken, melkesjokolade, kandisert appelsin og to små rosiner. Ettersmaken er kanskje det beste her, med sin kontrollerte tannindrevne tørrhet og hint av vanilje og tapioka. Også smaken blir påvirket i negativ retning av vann, men sluttresultatet er heldigvis mye bedre enn på lukten. Også her blir bourbonfatene mer bærende på bekostning av sherryen, og whiskyen blir yngre og friskere på smaken. Nå fungerer det imidlertid relativt bra, og selv om kompleksitet og tildels balanse må vike er det en god og lettdrikkelig whisky man sitter igjen med.

Konklusjon:
Takk og lov for at denne er tappet på 46 %! Ikke bare gjør den seg langt bedre med litt ekstra trøkk fra alkoholen, men det er fristende å tro at den rett og slett ikke hadde tålt nedvanning til 40 % før den ble tappet på flaske. Neat er det nok av interessante sherrypreg sammen med noen gode bourbonfat, og skulle du komme til skade for å putte vann i den vil smaken fortsatt være god. Når alt kommer til alt finnes det likevel langt bedre drammer der ute. I dagens marked er vel prisen ok, og det er en god whisky jeg ikke vil fraråde noen å kjøpe, men den bør ikke stå øverst på noens liste heller.

76/100

– Rasmus

Douglas Laings nettside