Michters Bourbon, «Small Batch»

Skotsk Taake ble først gjort oppmerksom på Michter’s på Oslo Whisky Festival i november 2016. Det var et nytt bekjentskap med deres bourbon- og ryewhiskeyer. Spesielt den 10 år gamle Straight Ryen er et godt minne. Det siste året har vi da også brukt til å bli bedre kjent med Michters. Et destilleri som seg hør og bør sogner til Louisville i Kentucky. Opprinnelig var merket knyttet til det som før het Bomberger distillery i Schaeffertown, Pennsylvania. Dette hadde opprinnelig hatt navnet Shenk etter en sveitisk mennonitt-bonde (protestantisk anabaptist a la amish), som hadde startet selskapet sitt i 1753. Derfor er dagens Michter’s flasker tydelig preget med ”EST 1753”. Det var imidlertid først på femtitallet at merkenavnet Michter’s dukket opp, et portmanteau av navnene Michael og Peter, sønnene til Lou Forman som var en av eierne på den tiden. Whiskey gikk av moten på slutten av åttitallet og merkenavnet ble borte. Det var derfor opp til entusiastene Joseph Magliocco og Dick Newman å gi Michter’s en ny sjanse. De kjøpte rettighetene til navnet og skaffet seg produksjonslokaler i Louisville. Målet var å lage bourbon og rye av høy kvalitet, og på veien dit er det noen særtrekk.

Flere av særtrekkene handler om å nyttegjøre seg ektra sødme fra fatene. Alle fat blir ”toasted” før de blir brent. Dette er for å sørge for at det sukkeret fra treverket skal være mer tilgjengelig for spriten under lagring. Råspriten blir lagt på fat på noe lavere alkolholstyrke (51.5 %) enn hva som er den vanlige industristandarden på 62.5 %. Dette er igjen for at sukkeret skal blande seg letter inn i destillatet. Instinktivt skulle man tro det var slik at sterkere sprit ville ta mer sukker, men her må man velge å tro Michter’s. De bruker en del ekstra ressurser på å kontrollere temperaturen i lagerbygningene, noe om skal bidra til flere varmesykluser som gjør at spriten trekke oftere inn og ut av eiken. Til slutt kjølefilterer de fremfor å bruke kullfilter. De hevder dette bevarer mer av smaken. Dette får det til å gå kaldt i blodet for en som elsker skotsk single malt, men for anmeldelsens del bør den vurderes på egne premisser.

Presentasjon:
Solid flaske med naturkork som høres godt når man åpner den. Fargen er dyp mahogni og den virker ganske fet i glasset. 45,7 % er godt å observere, da dette er foretrukket styrke hos amerikanerne.

Lukt:
Jepp, dette er søte saker. Det er søte florale preg i retning syriner, mer fruktig som kirsebær, nøtteaktig som kokt mandel og krydret som kanelbark og stjerneanis. Varme tortilla-lefser laget av mais er også en assosiasjon, som i og for seg ikke er så rart da det er åpenbart en maistung mesk dette. Det er vel også et lite savn etter mer spiss rug som melder seg her. Vann henter frem tørket frukt som rosin og aprikos. Litt lettere anis nå, bakverk og mer kremet vanilje. Selv om jeg foretrekker bourbon om sommeren, er det fine toffee og fudgetoner her som passer med krydderet. Den er rett og slett litt julete. En svært søt, men relativt engasjerende nese på denne bourbonen.

Smak:
Krydret anslag og ganske god fylde. Bitter utvikling med rugtoner, som appelsin, mørkt sukker og noe tobakk. Det søte får stort sett være med i starten med honningkake og kamferdrops. Vann gjør den noe mindre bitter og gir et friskere preg av appelsin. Avslutningen kommer mindre brått med vann, faktisk. Dette er nok dels fordi at det nå er mer pepper, men også et litt mer solid preg fra maisen. Ettersmaken har fin smak av appelsin og eiken gir akkurat passe mint. Gode smaker, og den hadde godt av en halv teskje vann faktisk.

Konklusjon:
En ganske tilfredstillende bourbon med mange kjente preg fra bourbon. Særlig ettersmaken av appelsin og lett mint er pen. Det er klart den ikke er så ”smooth” som en tiåring, men dette er betraktelig roligere enn mange andre straight bourbons jeg har smakt. 699kr i skrivende stund (oktober 2017) er prismessig et steg opp fra konkurrerende merker, men ikke direkte avskrekkende for en litt annerledes variant.

80/100

-Anders

Michter’s på internett