Glengoyne 17 YO

Det var ikke noe massivt jordskjelv i whiskybransjen da den prisbelønte Glengoyne 17 gikk ut av produksjon for drøye tre år siden. En del av grunnen til dette er at 18-åringen og 15-åringen tok en del av brodden av det, som for meg, var en skuffende nyhet siden det var nettopp Glengoyne jeg tidlig ble glad i på min whiskyreise. Dette blir ikke en anmeldelse som skal dryppe av nostalgi og en dilettantisk konstatering av at ”alt var bedre før”. Det perspektivet har jeg ikke, og det er lite produktivt all den tid Glengoyne fortsatt leverer god whisky.

Glengoyne er viden kjent for sine utsøkte sherryprofil, hvor hovedvekten ligger på refill-fat. I tilegg markedsfører de seg med sin urøkte malt – noe som er praktisk for de som ikke liker single malt med masse røyk. Dette er også meget praktisk for den som ønsker å lære mer om whisky, fordi når man fjerner noen faktorer blir det – etter min mening – lettere å identifisere de mer subtile pregene fra fatet. Når whiskyen har nådd en alder av 17 år får fatene virkelig rom til å vise seg frem i en Glengoyne.

Jeg var så heldig å plukke opp en av de siste flaskene av Glengoyne 17 som var igjen i Norge i mars 2013. Da ga jeg 600 kroner for den. I dag koster 18-åringen drøye tusen kroner. Det er jo noe man kan tenke over drøye to år senere.

Presentasjon:
Dette var en litt mer fargeglad periode hva design angår hos Glengoyne. En burgunder boks, og det klassiske designet på flasken. Oljete og fin i glasset, meget godt cling. Fargen på whiskyen er en naturlig, dyp kobber med et lite rødskjær. Whiskyen har nok blitt filtrert og 43 % virker litt defensivt.

Lukt:
En lun og elegant sherryduft. Rosiner, tørr eik, kokte mandler og pærebrus. Lukten har kvalitetsfat i tilegg til et elegant maltpreg, og man blir straks minnet på hvorfor man liker Glengoyne. Den fyldige duften drar nytte av kompleksiteten man får av at den tørre eiken får følge av litt syrlig tamarind. Videre utvikling har bakte epler, lett vanilje, grønne druer, og gul grapefrukt. Vann får malten til å bryte enda mer igjennom og den blir mer fruktig. Det er fortsatt epler, men også noe honningmelon og hermetisert fersken. Man behøver ikke så mye vann for å få fullt utbytte av whiskyen. Jeg vil nok heller anbefale å ta tiden til hjelp og bare kose seg med sherryen. En god nese som i sin tid kunne konkurrere med langt dyrere whiskyer.

Smak:
Fyldig, ganske sjenerøst med tanniner, og kontrollert sødme over tungen. Krydderet kommer sent samtidig med moden sødme. Nøtteaktig og halvtørt mot slutten, med mørk sjokolade. Jeg kjenner brent toast, hasselnøtter, earl grey og tørket grapefrukt. Det er ganske tørt, så det er nok behov for litt vann her. Vann beholder tanninene, men fjerner ellers de i overkant tørre pregene. Den er nå som å tygge på et syrlig eple, og sødmen er godt balansert. Nøttepreget kommer tilbake mot slutten sammen med kanelbark, pepper, absinthe og kakao. Ettersmaken har tanniner, appelsin og malt. Whiskyen forbedret seg litt med vann. Det blir ellers litt for tørt.

Konklusjon:
Det denne whiskyen gjorde spesielt bra er hvordan man nærmest får pels på tennene av tanninene, men det er også det som gjør at whiskyen ble noe i tørreste laget uten vann.. Det er ikke uvanlig at en whisky som lukter fortreffelig ikke funker helt på smaken, og da var det jo heldigvis slik at litt vann gjorde at den åpnet seg fint på smakssiden. Et trivelig gjensyn, eller snarere gjensmak, med en whisky som ikke er blant oss lenger. Det er ingen grunn til å henge med hodet, det er fortsatt god Glengoyne å få tak i.

81/100

– Anders 

Glengoynes sider på internett