Dunglass – Signatory, 37yrs, 1967-2004

Lowland-whiskyer har blitt litt neglisjert på Skotsk Taake så langt, men det betyr ikke at ikke de også fortjener oppmerksomhet. Vi tar med denne anmeldelsen en titt på en whisky fra et av de populære nedlagte destilleriene i dette distriktet: Littlemill

Dunglass – Signatory, 37yrs, 1967-2004

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum45,8 %
LandSkottland
DistriktLowlands
DestilleriLittlemill
UtgiverSignatory

Etter å ha testet noen whiskyer som har ligget på mildt sagt slappe fat følte jeg en sterk trang til å gå helt bananas i den andre retningen. Jeg hadde lyst på en dram som brøler eik fra hustakene og gjør at man sitter igjen med munnen full av sagflis (billedlig talt naturligvis). Et fint sted å lete etter denne typen whisky er blant eldre whiskyer fra uavhengige tappere. En Dunglass fra 1967, tappet av Signatory, burde passe som hånd i hanske.

Dunglass er ikke navnet på et destilleri, men et uttrykk fra det nedlagte destilleriet Littlemill. Man valgte altså litt samme løsning som Springbank gjør nå, med sine Hazelburn og Longrow-serier. Dunglass (lightly peated) var en av to eksperimentelle whiskytyper man produserte i en begrenset periode, den andre het “Dumbuck” (heavily peated). Vi snakker altså om noe så uvanlig som Lowland-whisky med røyksmak. Littlemill var et av Skottlands eldste destillerier da det ble nedlagt for siste gang i 1994. Destilleriet ble da delvis demontert, og en brann i 2004 sørget for at resten forsvant.

Utseende:
Dyp kobberaktig farge, med et nydelig cling som nesten bryter prinsippene til Sir Isaac Newton, og en subtil mist ved tilsatt vann.

Lukt:
Kraftig fruktkake og vaniljekrem i starten. Jordbær- og plommesyltetøy, appelsinskall, svært kompakt og tett lukt, som man forsåvidt kan forvente av alderen. Syriner, solbær-te, mørk fudge, tørr bjørkeved, engelsk konfekt, sedertre og aloe vera. Med vann blir treverket tydeligere, og det kommer frem noter av røyk. Whiskyen er friskere nå, og jeg finner nye noter av bivoks, appelsinsjokolade, litt tjære, salvie og timian, samt et tydelig mineralpreg.

Smak:
Oljete og noe tanninpreget start, med flott sødme og fruktighet. Vaniljekrem, tranebær, appelsin, turkish delight, bjørnebær, vin (årgangsvin fra Bordeaux hvis man skal være litt ekstra spesifik og snobbete), crème Brûlée, bjørkeskudd og fiken. Tanninene blander seg med et mildt røykpreg på en komfortabel måte, og det er nesten som om de balanserer hverandre og slipper til mer av sødmen og frukten. Furukvae og litt maraschino-kirsebær. Finishen er god men litt tynn, og den får meg til å lure på om Signatory har vannet denne whiskyen ut litt for mye. Litt Freia melkesjokolade og valnøtter i slutten.

Med vann blir melksjokoladen til Freia Fruktnøtt med en svak følelse av at noen brenner et lite leirbål i det fjerne. Tapioka, sitronfromasj, svake røde rips, sagflis og litt lime. Mineralpreget kommer også frem i smaken nå (kalksten?), samt litt karve i finishen.

Konklusjon:
En god, og litt annerledes whisky som bærer preg av et mineralrikt grunndestillat, som i ettertid har ligget på gode refill-tønner. Som et helhetlig produkt har jeg ingen problemer med å anbefale denne, og da først og fremst bar. Det som virkelig hadde løftet denne opp i eliten hadde vært 8-10 prosentpoeng til med alkohol; da hadde jeg dratt på flaskejakt for alvor. Uansett er dette bra saker, og jeg setter herved Littlemill opp på listen over destillerier som vil bli savnet.

83/100

– Rasmus

Littlemill har ingen offisiell nettside

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke vises