Aberlour Lombard 25YO, 1970

Bourbonfat er ikke det man først og fremst forbinder med Aberlour, men det finnes nok gode tapninger av denne typen der ute til at det ikke er noe unaturlig med det. Det som imidlertid er litt pussig er at etiketten skryter av “A hint of smoke with a rich malty aroma”. Det er riktignok en liten andel peated malt i Aberlours whisky, men ikke nok til at jeg ville brukt ordet “røyk” for å beskrive destilleriprofilen, selv ikke “et hint”. Når det er sagt: Mye har skjedd siden denne whiskyen ble destillert i 1970, og det er ikke vanskelig å se for seg et røffere uttrykk, muligens også med varierende røykinnhold for 50 år siden. Akkurat det gjør denne whiskyen mer interessant. Peated Aberlour? Jeg er gira.

Det fremgår ikke av flasken om dette er en single cask, men det er naturlig å tro at tapningen kun er satt sammen av et eller noen få bourbonfat. Fotocredit: Manuela.

Lukt:
Ok, først av alt: Det er røyk her. Mer i retning av brent toast, kanskje med en anelse kullrøyk, enn maritim Islay-peat à la Laphroaig, men fortsatt. Så kommer det en aldri så liten skuffelse: Her var det ganske mye parfyme og såpe: Syriner, jasmin og mandelmelk – alt presentert som noe du forventer å lukte av hendene dine etter en grundig håndvask, mer enn organiske florale preg. Vanilje, bergamott, kamfer og litt kvann. Vann frigjør litt mer fra den amerikanske eiken. Mer vanilje og litt tropisk frukt på bekostning av all såpen og parfymen altså. Det er ihvertfall en forbedring.

Smak:
Smaken lider under nøyaktige det samme som lukten. Her kommer flashbacks til å være så ute av det at det renner strie strømmer av shampo inn i munnen under morgendusjen. Lano (for liten og stor), syriner, peppermynte, kokos og litt vanilje. Dette var ærlig talt ikke så veldig stas. Munnfølelsen er forsåvidt passe oljete, og man aner både kvaliteter fra tønne og destillat i bakgrunnen. Men dette smaker ikke som noe det egentlig er meningen at man skal drikke. Vann gjør det egentlig bare verre. Litt papp, mer såpe, mer parfyme. Det kommer riktignok til litt mer sitrus, som er positivt, men så kommer den helt håpløse ettersmaken, som desserre peker i retning av en flaske med skadet kork.

Konklusjon:
Her er det for mye parfyme og såpe for min smak (i tilfelle det ikke gikk tydelig nok frem av dufts- og smaksnotatene). Synd egentlig, for man har selvsagt forventninger til en whisky som denne.

41/100

– Rasmus

Aberlours nettside