Deanston 12 YO

“Highland” er uten tvil den mest intetsigende whiskyregionen i Skottland. Skal man bruke den offisielle definisjonen (og ikke den Skotsk Taake bruker, med mer uoffisielle regioner som Islands og Speyside) strekker Highland seg nesten hele Skottlands lengde, fra Arran i syd til Highland Park i Nord, og omfatter såpass variert terroir som Abhainn Dearg på forblåste Isle of Lewis via Dalwhinnie i fjellene i Cairngorms nasjonalpark til mer urbane destillerier som Pulteney i Wick og Oban i… vel… Oban. Alle disse destilleriene har sin egen profil, alle til en viss grad preget av sine omgivelser.

Med kort vei til lavlandet har Glengoyne og Deanston også hatt sine egne uttrykk – men der Glengoyne har bygget seg opp formidabelt som single malt-produsent, har Deanston lenge vært et av destilleriene man styrer unna. Inntil nå. Jeg har smakt et begrenset antall tapninger derfra før, som alle har vært ganske så dårlige greier. Den offisielle 12-åringen har eksistert ganske lenge, men for et par år siden begynte det å versere rykter om at uttrykket hadde blitt radikalt forbedret, i takt med større fokus på single malt fra destilleriet. Jeg (og flere med meg) hadde ikke hastverk med å teste dette. Det var tross alt bare Deanston. Når jeg skriver dette er glasset nesten tomt, og pipa har fått en annen låt. Til alle dere der ute  som har anbefalt meg å gi denne en sjanse: Dere hadde rett.

Lukt:
Destillatdrevet og relativt ungt i fremtoning, men du verden for noen fine fruktige preg! Gule epler, physalis, stikkelsbær, Schweppes Bitter Lemon. Preg av generisk pils (Ringnes), kamfer og massiv vanilje. Det var her whiskyinteressen min begynte, ikke hos Deanston, men med standardtapninger av Dalwhinnie og Glenmorangie, slik de var rundt årtusenskiftet. Klassisk høylandswhisky. Kalk, lynghonning og noe mildt brent – et eller annet sted mellom torvrøyk og koks, kokos og en anelse svart lakris. Vann tilfører en del anis, og kombinasjonen av mild røyk og lynghonning plasserer den et sted mellom Dalwhinnie 15 og Highland Park 12. Maltpregene her er forøvrig riktig så fine og får følge av en ørliten anelse hestemøkk – som om whiskyen hadde vært tilsatt en dråpe gammel Talisker eller Brora. Men bare en dråpe altså.

Smak:
Fløyelsmyk start, slett ikke ulikt Glenmorangie 10, men mindre sitrusdrevet og mer mineralsk. Bourbonfatene her er åpenbare, med store mengder vanilje og minst to munnfuller Bounty-sjokolade. Kalk, flint, gule stikkelsbær, karamellsaus, tysk marsipan, sort pepper, og også på smaken: en anelse røyk. Smaken er fruktig, men også passe tørr – små hint av Sancerre og Bassetts Allsorts. Vann gir whiskyen en fin fylde, og dytter den tørre maltsmaken til forgrunnen. Hvit te, korianderfrø, sukat og en anelse asparges.

Konklusjon:
Hvordan i all verden gikk Deanston fra å være et destilleri man skydde som pesten til å levere klassisk høylandswhisky – selv som standardwhisky til drøyt 500 kroner? I sin prisklasse er dette nesten uhørt, bortsett fra klassiske Glenmorangie 10 da. Hva heter “bang for the buck” på norsk mon tro? “Smell pr. krone”? Uansett, det er akkurat det denne er.

80/100

– Rasmus

Deanstons nettside