Benromach 10 YO

Benromach har fått et stadig sterkere renommé de siste årene, og for å forskuttere konklusjonen på denne anmeldelsen er det lett å forstå hvorfor. Dette har både særpreg og åpenbar kvalitet. Så mye særpreg og kompleksitet i ung alder kommer imidlertid ikke uten komplikasjoner i dette tilfellet, for dette er åpnebart et relativt ekstremt destillat. Sammenligningen med flotte destillerier som Springbank, Mortlach og Brora er åpenbar, noe som gjør dette spesielt interessant for oss entusiaster, men som også betyr at dette ikke nødvendigvis er noe for nybegynnere. 

Kjøpt opp av den uavhengige tapperen Gordon & MacPhail i 1993, ti år etter destilleriet la ned under den forrige eieren, og åpnet igjen i 1997 – planen kan synes å ha vært å produsere whisky med hovedoppgave å temme first fill fat for å oppnå G&Ms rolige fatprofil. Oppsvingen i kvalitet av G&Ms nyere tapninger (etter en periode med mange tapninger som var litt så som så) tyder på at de har lykkes, noe som er spesielt viktig i et marked der de ikke bare kan cruise på den gode tilgangen til fantastiske fat de hadde på 60- og 70-tallet.

Denne whiskyen koster 800,- på Vinmonopolet (april 2020). En stiv pris for en standardtappet 10-åring på 43 %, men det er ikke noe som i utgangspunktet behøver å bety at den er et dårlig kjøp. Da må man først vurdere smak og lukt.

Lukt:
Er det ikke interessant hvordan noen whiskyer kan være endimensjonale og tynne etter ti års lagring, mens andre har en kompleksitet som best kan sammenlignes med 15-20 år gammel whisky? Duftbildet er komplekst og røft på en gang. Lær, balsamico, sukkerrør, hvit portvin, Amontillado, hønsebuljong, rapsolje, valmuefrø, diesel, overmoden plomme, cayennepepper. Ingenting er lett tilgjengelig her. Som en slags Springbank 10 fra et parallelt univers. Leire, stevia, demerara-rom. Med vann blir lukten en anelse søtere, og får nye preg av belgisk ølgjær, fyrstekake, kanel og appelsinskall.

Smak:
Heller ikke smaken er spesielt tilgjengelig – ført an av noen komplekse og svært varierte tanniner. Grønn te, tuja, sandeltre, sesamolje, kaldpresset rapsolje, sort lakris, kummen og tjære. Whiskyen smaker ikke utpreget røyk, men det er hint av både koks, torv og et furubål langt i det fjerne. Sødmen kommer i form av brent karamell og det vageste hint av tapioka. Grapefrukt, Seltin, druestein, Lapsang Souchong. Vann gjør smaken rundere og en anelse søtere, uten at whiskyen på noen måte blir mer tilgjengelig. Pulverkaffe, Amontillado, mandler og en liten anelse krutt.

Konklusjon:
Jeg skjønner hvorfor dette destilleriet har mange blodfans. I likhet med storheter som Springbank og Mortlach formelig oser dette særpreg og kompleksitet. I tillegg er det alltid stas å prøve noe som utfordrer og ikke spiller safe. I likhet med tidligere tapninger jeg har drukket fra dette destilleriet er heller ikke denne 100 % min greie. Men noe sier meg at det kan bli min greie en gang i fremtiden. Om den forsvarer prisen? Ikke helt for meg akkurat nå, men hvis man skal prøve å se objektivt på det er den ihvertfall ikke langt unna.

80/100

– Rasmus

Benromachs nettside