Glen Mhor Signatory 28 YO, 1982-2010, ”Cask Strength Collection”
Et hyggelig gjensyn med Glen Mhor, men denne var vanskelig å bli venn med. Kanskje den vanskeligste jeg har hatt med å gjøre.
Nosinginfo
| Type | Single Malt |
| Alkoholvolum | 56,8 % |
| Land | Skottland |
| Distrikt | Highlands |
| Destilleri | Glen Mhor |
| Utgiver | Signatory |
Det er over 7 år siden jeg anmeldte en Glen Mhor sist – i bloggens spede begynnelse. To ting peker seg ut når jeg skummer den gamle anmeldelsen: 1. Det har skjedd mye med måten jeg skriver anmeldelser på. 2. Det var en skikkelig god whisky, som for alvor viste det røffe og upolerte potensialet til Glen Mhor. Siden den gang har jeg smakt en del tapninger fra dette Inverness-destilleriet, og selv om flere av dem slett ikke var så verst, er nok ikke 92 på Skotsk Taakes skala det naturlige gjennomsnittet for dette destilleriet.
Da denne flasken ble åpnet for noen år siden var korken tydelig skadet, noe som førte til at smaken og spesielt lukten var ganske så fæl. Det er ikke uvanlig at Glen Mhor har snev av terpentin og harsk kvae i seg, men dette var virkelig ekstremt. Tiden har gått, flasken har sakte og rolig fått lufte seg, og omsider er det tid for en evaluering. Whiskyen blir ikke bedre enn den er nå, så hva er egentlig konklusjonen?
Akkurat denne tapningen har fått en sluttlagring på et fat som har vært skylt med vin, noe som er litt uvanlig for denne Signatory-serien, som er best kjent for lite tull og tøys med fatene. Når det er sagt kan jeg betrygge de som ikke er fan av vinfatlagret whisky med at dette fatet på ingen måte har vært overdøvende.
Dette er flaske nr. 177 av 272, fra fat nr. 1328 – destillert 22.09.1982, og tappet på flaske 24.11.2010.
Presentasjon:
Som alltid fra cask strength-serien til Signatory Vintage er det et ubesudlet produkt det er snakk om, med godt alkoholvolum og det meste man trenger av informasjon om tapningen. Disse store og tunge flaskene er fine, men har dessverre den ulempen at korken ikke er spesielt god.
Lukt:
Interessant hvordan noe kan være såpass fruktig og ramt samtidig. Se for deg at du har syltet honningmelon og gule pærer i white spirit. Eller en slags plommekompott med en dråpe parafin. En fin maltnote preger bakgrunnen, sammen med kandisert anis, sitronskall, strie, våt ull, salt tauverk og voks. Her er det likheter med Clynelish, men det er røffere og mer banalt. Ananas og en anelse jordkjeller. Med vann kommer til fine preg av physalis, arme riddere, sort pepper, tapioka, svidd sedertre og en anelse amaretto. Av litt mindre hyggelig karakter er det en anelse dødt treverk og overmoden sitron.
Smak:
En skitten og relativt ekstrem fruktbitterhet balanseres mot raffinert sukkersødme og noen litt mindre hyggelige noter som kan komme både fra fatet, korken og destillatet. Stangselleri, papp, salt, Fernet Branca, stikkelsbær, kandisert appelsinskall, fersk grapefrukt, druekjerneeddik, vanilje, sanitærbark, aceton, gule plommer, nektarin og gule epler. Det rettferdige er nok å se bort fra den svake korksmaken – det er åpenbart hvor den kommer fra. Det er først med vann og på smaken at vinbehandlingen av fatet blir noe særlig merkbart: drueskall, røde druer, moreller og tomatstilk.
Konklusjon:
Du verden som denne har tatt seg opp siden flasken ble åpnet. En grei påminnelse om at tålmodighet betaler seg. Dette er ikke legendarisk whisky, den er verken fyldig eller balansert nok for det, men fruktigheten og bitterheten har sin sjarm, og resultatet er både godt og engasjerende. Det mest gledelige er likevel påminnelsen om hvordan røff høylandswhisky var for noen tiår siden. En av disse flaskene det virkelig kan være godt med et glass av i ny og ne, men som neppe blir drukket opp i løpet av en kveld – selv i godt selskap.
81/100
– Rasmus