Benrinnes 1999 – 2011 The Dispossessed

Hvis du besøker odde butikker eller severdigheter i de skotske distriktene er det gode sjanser for at du slumper over miniatyrflasker med mer eller mindre tvilsom whisky. Noen har fylt flaskene fra et restlager av generisk blend, andre – da gjerne de som skryter av at det faktisk er maltwhisky, har ofte fått tilsendt en batch med dårlig vare fra Loch Lomond – et destilleri som tradisjonelt har satset på kvantitet fremfor kvalitet. Det trykkes så en glossy etikett med bilde av en hjort eller et lokalt våpenskjold, og vips har slottet/landsbyen/campingplassen sin egen whisky. Disse whiskyene pleier jeg å styre unna, men det finnes andre små finurligheter der ute som er mer interessante.

Denne miniatyren plukket jeg opp i en kolonial på en fergekai på Isle of Skye. Vi hadde litt tid å slå ihjel mens vi ventet på fergen ut til Isle of Lewis, og siden dette faktisk var en ca 12 år gammel single malt fra anstendige Benrinnes, var det faktisk grunn til å ha litt forventninger. Whiskyen er tappet for Isle of Skye Brewery, et bryggeri som såvidt jeg husker produserer helt ok øl. Man kan alltids lure på hvorfor det ikke er Talisker på flasken, men man kan vel ikke klandre innbyggerne på Isle of Skye for å ønske seg litt variasjon.

Presentasjon:
En fin liten rektangulær flaske, med en etikett som både basert på trykk og design ser ut som den ble laget og printet hjemme hos noens tante i 1999 – året whiskyen ble destillert. “Natural cask colour” er en pussig måte å si at whiskyen ikke er tilsatt karamellfarge, men det er selvsagt bra at ingen har tuklet med akkurat dette. “Natural cask strength” hadde dog vært langt bedre enn 40 %….

Lukt:
Starten er ikke akkurat behagelig med noter  av våt hund og kobbermynter – som et mediokert sherryfat der spriten ikke har nok tyngde til å bære balanserende bredde. Salt water taffy, rognebær, svovel, aprikos, rips og vaniljekrem. Luft og tid i glasset gjør at den verste svovelen trekker seg tilbake, og lukten blir fruktigere og mer støvete. Lønnesirup og en anelse melkesjokolade. Jøss, jeg kan ikke huske at en whisky har luktet multer før, men etter en dråpe vann blir det en overraskende dominerende note. Plusspoeng for en elegant note av gamle eikefat, som skaper illusjonen av en langt eldre whisky.

Smak:
Hmmm, det er ikke så verst dette her, men whiskyen formelig skriker etter høyere alkoholvolum. Fruktnøtt (melkesjokolade, hasselnøtter, rosiner), hvit pepper, campari, svovel (en fyrstikk), maltsukker og kanel. Dessverre er smaken litt vannete, og munnfølelsen ganske så tynn. Fennikel, earl grey og noen milde eiketanniner. Selv om whiskyen føles marginalt fyldigere etter en dråpe vann er tilsatt skjer det ikke på langt nær like mye fint på smaken som på lukten. Preget av multer er forsåvidt her også, men that’s about it.

Konklusjon:
En egentlig litt spennende sherryfatpreget whisky, fra et destilleri som ofte leverer bra varer av denne typen. Denne lider under lavt alkoholvolum, og et fat som kanskje ikke var fullt så godt som det burde vært. Likevel er både smak og lukt ganske så ålreit. Helt grei single malt altså.

71/100

– Rasmus

Isle of Skye Brewing Companys nettside