Kornog Taouarch Eilvet 09

På nordkysten av det franske distriktet Bretagne ligger det et lite destilleri ved navn ‘Glann ar Mor’, visstnok bretonsk for ‘ved sjøen’. All den tid bretonsk er minst like uforståelig som skotsk gælisk for oss uinvidde får vi tro at det stemmer. Alle som har vært i Bretagne vil ha erfart at keltisk kultur står høyt der, noe man bl.a. ser på alle de uleselig gateskiltene og de enorme megalittfeltene. Lokalkultur er også en svært viktig del av Glann ar Mor – så viktig at ekteparet Donnay, som driver destilleriet, for noen år siden la ned en voldsom innsats for å gi bretonsk whisky en ekte appellation, på samme måte som Champagne og Cognac.

Glann ar Mor har holdt på helt siden 1997, men den lave produksjonen, kombinert med økende etterspørsel har gjort at whiskyen inntil relativt nylig har vært vanskelig å få tak i. Både den vanlige whiskyen under Glann ar Mor-navnet og røkte Kornog. Whiskyen som skal vurderes i dag er altså av det røkte slaget, og for anledningen delvis lagret på sauternes-fat.

Når jeg gir meg i kast med denne har jeg lyst til å presisere at jeg virkelig hadde lyst til å like denne, da jeg kjøpte den for en del år siden. Jeg har bodd i Frankrike og trives spesielt godt i de nordlige områdene Normandie, Alsace og nettopp Bretagne. Dette var den første whiskyen jeg smakte fra destilleriet (den var tappet for hele ti år siden når jeg skriver dette), og når jeg nå har utsatt den offisielle nosingen til flasken begynner å nærme seg slutten, er det fordi jeg har gruet meg til å fortelle om inntrykkene mine. Heldigvis har jeg smakt en del whiskyer fra dette destilleriet i mellomtiden som har vært langt bedre, så se dette som en liten advarsel mot akkurat denne whiskyen, ikke mot Glann ar Mor og Kornog generelt.

Presentasjon:
Her er det ingen ting å utsette, med 46 % alkohol, naturlig farge og en herlig tyktflytende konsistens. Designet på etiketten er også herlig tiltalende for de som er opptatt av sånt – som en slags fransk Ardbeg.

Lukt:
Hvis man ønsker seg en eksplosiv røykdrevet whisky er det ofte en fordel at den er ung. Det pleier å være mer røyk i behold da. Men det finnes grenser. Røyken er riktignok herlig ekstrem og torvdrevet, men det veier ikke opp for pregene av yoghurt, kirsebærsteiner, bakegjær og fusel – preg som gjør det klart at denne er langt fra moden. Sauternes-fatene gjør seg også tydelig bemerket, men den litt syrlige sødmen og innslagene av svovel kler dessverre ikke destillatet voldsomt godt. Det eneste positive er den seige røyken som, foruten torv, har med seg liberale mengder bacon og litt tjære. En skvett vann fortrenger de verste gjærpregene og tilsetter en del sødme – særlig marshmallow. I tillegg kommer det til litt curry, muskatt, litt hamp og en østers eller to.

Smak:
Smaken fungerer bedre enn lukten, uten at den på noe som helst vis bør genierklæres. Bourbonfatene har med seg litt vanilje, som sammen med den kraftige røyken, igjen med mye våt torv og bacon trekker tankene litt i retning av Ledaig 10. Det er også litt mint og ferske granskudd her som gir en anelse friskhet. Samtidig smaker dette også regelrett gjær og kirsebæryoghurt, og drueskallene og sultanasødmen fra Sauternes-fatene passer så dårlig at de nærmest fremstår som vemmelige. Sitronskall og jord i ettersmaken. Førsteinntrykket etter man tilsetter vann er ikke så verst – også på smaken roer de yngste pregene seg et hakk og det kommer til litt bourbonsødme. Problemet er at dette fortsetter sømløst inn i noen ganske kraftige Sauternes-preg, som whiskyen kler dårlig.

Konklusjon:
Det kan godt tenkes at andre vil like denne bedre enn jeg gjør, men for meg passer ikke kombinasjonen av purung og gjærdrevet peated whisky spesielt godt med såpass markante Sauternes-fat. Heldigvis finnes det bedre og lettere tilgjengelige tapninger med Kornog der ute, og jeg vil på ingen måte fraråde noen å oppsøke dem. Kommer du over en støvete Taouarc’h Eilvet 09, anbefaler jeg like vel at du lar den fortsette å støve ned i butikken.

58/100

– Rasmus

Glann ar Mors nettside