Glenmorangie Lasanta

Jeg kommer stadig tilbake til standarduttrykket til Glenmorangie – et klassisk tilfelle av velgjort single malt på basisnivået. Mild og rund, men karakterrik og forutsigbart bra fra batch til batch. I tillegg finnes det et enormt antall Glenmorangies der ute – kanskje litt for mange? De færreste smaker vondt, men det er også grense for hvor mange forskjellige whiskyer med kryptisk navn og små vesensforskjeller i fatlagring man gidder å bruke penger på. Her er også litt av forbannelsen til Glenmorangie, for ihvertfall jeg blir veldig ofte sittende igjen og tenke “nåh, den var god denne her, men skulle ønske jeg satt med den vanlige 10-åringen i stedet”.

Noen uttrykk skiller seg dog positivt ut, og heldigvis er flere av dem i standardsortimentet til Glenmorangie. Quinta Ruban fra portvinsfat har fått omtale her før, og Nectar d’Or fra Sauternes-fat er også fin. Det samme gjelder Lasanta, som viser at selv om Glenmorangie på bourbonfat er fantastisk (les Original 10, og i enda større grad Astar), kan denne whiskyen gjøre seg fint på sherryfat også. Dvs. det er denne gangen bare snakk om sluttlagring på sherryfat, men også dette fungerer ganske så bra.

Glenmorangie Lasanta kan for tiden kjøpes på Vinmonopolet for 610,-

NB: Med denne anmeldelsen følger en aldri så liten advarsel: Jeg har vært borti minst en tapning av denne som rett og slett ikke var god. Dessverre skrev jeg ikke ned flaskekoden, men vi skal en del år tilbake, så sjansen for å ryke på den samme batchen begynner nå å bli lav.

Presentasjon:
46 % alkohol. Herlig! Hvorfor kunne ikke den vanlige 10-åringen også holdt det volumet?

Lukt:
Yes, dette er en av de gode batchene. En whisky som både viser styrken til Glenmorangies basesprit, kvaliteten på bourbonfatene som brorparten av lagringen har skjedd på, og noen kledelige sherryfat. Masse appelsiner, vanilje, mandelolje, sukat, rullingstobakk, blå plommer og minst tre breddfulle never med valnøtter. Det er en anelse svovel å spore her, i retning av gummi, men helt innenfor hva whiskyen tåler. Litt sjokolade og en anelse mørk rom. Som så ofte skjer med finishes demper sherrypreget seg noe etter tilsatt vann, og det lukter mer klassisk Glenmorangie. Det hele blir også en anelse mer floralt, med hint av rosevann og jasmin. Ellers er ikke endringene så store.

Smak:
Smaken balanserer fint mellom frisk og fyldig, med et ganske moderne sherryuttrykk i retning av hva du finner i moderne tapninger fra destillerier som Glendronach og Macallan. Jaffakaker, appelsin, ferske plommer, valnøtter, muscovadosukker, druekjerneolje, brent karamell, krekling og sort pepper. En litt pussig side av smaken, som også finnes i noen tapninger av Nectar d’Or er en overraskende (for destilleriet) kraftig saltsmak. Muskatt, litchi og litt italienskbrent espresso. Neat er smaken litt skarp i kantene, så her må det vann til. Whiskyen blir med et flere hakk fyldigere, og nøttepregene blir enda kraftigere, noe som kler whiskyen godt. Saltsmaken roer seg også litt, mens sitrusen blir mer markant.

Konklusjon:
En god whisky, som på mange måter føles mer som den vanlige tiåringen med noe attåt. De positive sidene – særlige smaksfylden og nøttene veier opp for mangelen på den rolige harmonien man finner i Original. Alt i alt et godt stykke håndverk, som både er lettdrikkelig, brukbart komplekst og godt balansert.

79/100

– Rasmus

Glenmorangies nettside