Amrut Two Continents, Second Edition

Inntil Amrut slo igjennom og fikk internasjonal anerkjennelse og distribusjon for sine maltwhiskyer for noen år siden hadde indisk whisky et relativt brokete rykte. Indisk brennevin i seg selv er forsåvidt ikke et problem, men det å overbevise sære maltwhiskyentusiaster (som meg) krever en helt annen innsats enn å pumpe ut gin og brandy. Amruts (og Indias) først offisielle single malt ble sluppet i 2004, og allerede i 2005 fikk de drahjelp av den kontroversielle whiskyanmelderen Jim Murray. På dette tidspunktet hadde Murray fortsatt et relativt godt renommé i bransjen, og stadig flere fikk øynene opp for dette destilleriet de neste årene.

Et problem med å produsere whisky i Kambipura utenfor Bangalore er temperaturen. Der kjølig nordatlantisk vær i Skottland og Irland sørger for gode lagringsforhold for brennevin på eikefat over tid, er varmen en utfordring i India. Vannet har en tendens til å fordampe fortere enn alkoholen i varmt vær (såkalt “devil’s share”), noe som gjør at et whiskyfat fort kan bli gjort om til alt for sterk og ren alkohol. Amrut har bevist at kombinasjonen av aktive eikefat og varme kan foredle whiskyen på en god måte på kort tid, men når man har testet noen velgjorte unge whiskyer fra et destilleri, frister det etter hvert å prøve noe som smaker litt mer myndig. Amrut løste denne utfordringen med å frakte noen fat til Europas kaldere klima for sluttlagring etter noen års lagring i India. Amrut Two Continents har altså fått litt ekstra tid under roligere lagringsforhold, noe som bør åpne for litt mer voksen eleganse enn dens søskenwhiskyer. Denne utgaven er lagret på 2nd fill bourbonfat.

Presentasjon:
Ren og naturlig gullfarge, 50 % alkohol og pent vedheng. What’s not to like?

Lukt:
Mmmmm… fudgy. Hvis en whisky kan sies å lukte tyktflytende er det akkurat det denne gjør. Seig karamell, valnøtter, kokos, Freia sjokoladesaus, crème brûlée. Dessertfølelsen ligger som et tykt lokk på toppen, og bare glimtvis viser whiskyen lettere og friskere dufter fra bunnen av glasset. Når man trenger gjennom kommer det litt flere dessertlukter, men nå i retning av tapioka, rosevann og grønn seigmann. En litt røff svovelnote kludrer til litt, men den fungerer faktisk relativt bra med det det søte og det bakenforliggende preget av tørr eik. Vann gjør whiskyen mer krydret, og slipper til nye preg av muskatt, røstet malt og hint av mørkbrent kaffe. Først og fremst fører vann til at lukten av sjokolade blir mye kraftigere.

Smak:
Eiken merkes godt her, ingen tvil om det, men de bitre tanninene som kommer allerede fra start fungerer bra med sødmen. Valnøtter, hasselnøtter, lønnesirup, nougat, kakaopulver, kardemomme og en slags mellomting mellom torvrøyk og brent sukker. Tungt og seigt, men like vel friskt og godt, spesielt på grunn av eikesmaken. Grillet banan, et dryss med hakket kokos og litt physalis. Svovelen, som absolutt er tydelig på smaken også, er faktisk et pluss her – den gir whiskyen litt ekstra punch: svartkrutt og brente fyrstikker. En skvett vann gjør at smaken setter seg enda bedre – bitterheten setter seg bakerst i munnen, mens sødmen får dominere midten. Mövenpick “Maple Walnut”-iskrem, sjokoladesaus, sedertre, flint, furunål og syltet bambus.

Konklusjon:
En kraftig og særpreget whisky, som naturlig nok (med tanke på lagringen) virker mer voksen enn jeg opplever flere av de andre uttrykkene til Amrut. Whiskyen er kanskje litt i overkant søt, men de vitale fatene holder sødmen i sjakk på en flott måte. Resultatet er en whisky som klarer balansen mellom søtt og bittert på en forbilledlig måte. Well done Amrut, well done.

82/100

– Rasmus

Amruts nettside