Lochlins Blended Malt Whisky

Hva skal man egentlig forvente av en vatted malt? Lochlins har en presentasjon og en pris som minner om billige blends, men inneholder altså ikke grain whisky.

Lochlins Blended Malt Whisky

Nosinginfo

TypeVatted Malt
Alkoholvolum40 %
LandSkottland
DistriktN/A
DestilleriN/A
UtgiverLochlins

Kall meg gjerne vanskelig, men jeg liker å vite litt om det jeg har i glasset. Jeg behøver ikke vite alt, men jeg vil vite litt. I januar 2013 ble Lochlins Blended Malt sluppet på Vinmonopolet. Whiskyen er billig og den stod en periode i hyllen på diverse polutsalg over hele landet, så den kunne fremstå som et ålreit impulskjøp. Noe særlig mer kan jeg dessverre ikke si om den. Etiketten forteller oss at dette er en blended malt skotsk whisky, at den holder 40 % alkohol, og at den er produsert for det norske selskapet Accelerate Brands AS. Litt mer graving på sidene til Accelerate Brands avdekker ikke noe mer informasjon. Whiskyen er tilsynelatende tilgjengelig i Norge, Sverige og Finland.

Det skal riktignok sies at alkoholrelaterte selskaper i Norge har en vanskelig jobb med markedsføring av produktene. Norske lover gjør det til og med vanskelig å dele generell produktinformasjon på selskapets nettsider. Spørsmålet mitt er imidlertid: Hvorfor står det ingen verdens ting på etiketten da? Tankene går mot Monster’s Choice blenden til Gordon & MacPhail, der det også var helt umulig å oppdrive noe vettug produktinformasjon. Målet med Monster’s Choice er nok å selge unna dårlige whiskyfat til turister som synes etiketten er morsom. Hva er målet med Lochlins? Uansett: innholdet får tale for seg selv. Selv om det finnes lite info om den kan det fortsatt være en god whisky.

Presentasjon:
Skrukork, 40 % alkohol, tilsynelatende kunstig farge, dårlig cling. En typisk blendpresentasjon med andre ord. Jeg forventer vanligvis litt mer av en blended/vatted malt, men ok.

Lukt:
Store mengder ung sprit og malteddik er det første som kommer frem her, men heldigvis har whiskyen litt mer å skilte med: Tørket frukt, gule epler, kardemomme, hasselnøtter, marsipan og et svakt røykpreg setter en viss karakter over lukten. Disse pregene gjemmer seg så godt de kan bak den unge spritlukten, men de hever lukten i en positiv retning. Det som trekker ned her er hint av muggent brød og overmoden (på grensen til råtten) sitrus. Vann tilfører litt sjokolade og aceton.

Smak:
Den dårlige sitrusen presser seg inn i smaken også, men får hjelp av en liberal dæsj karamellsaus og lønnesirup, som også er med på dekke noen av de andre mindre trivelige pregene: Råttent løv, gummi og hint av svovel. Innimellom aner jeg hint av bær, men så fort jeg får fokusert på preget blir det druknet i en syndeflod av karamell. De skarpe taninene i ettersmaken kunne egentlig vært en god ting, men de har ikke stort mer å melde enn en tørr, spinataktig munnfølelse. Litt brent plastikk helt på slutten. Vann drar sødmen mer i retning av rafinert sukker, og demper de øvrige smakene noe.

Konklusjon:
En vatted malt som har mer til felles med en billig blend enn maltwhisky. Lite egenart,  og overdreven sødme som forsøker å dekke over whiskyens mer negative sider. Det hele er ungt og rått, og selv om det sikkert har vært brukt noen søte maltwhiskyer i blandingen tar jeg meg selv i å lure på hvor mye av sødmen som faktisk kommer fra karamellkuløren. Emment søt, og med flere usmaker. Dessverre står den ikke på egne ben neat, og selv til den forholdsvis lave prisen finnes det flere blends til omtrent samme pris som holder høyere kvalitet (Upper Ten, Bell’s og Vat 69 for å nevne noen). Man får til og med en markant bedre single malt hvis man spytter inn en tier til (Robert Burns Single Malt).

37/100

– Rasmus