Glen Scanlan Pure Malt

Ahhhh, Glen Scanlan… Før en annen whisky fra denne produsenten dukket opp på polet i fjor høst tviler jeg på at så mange nordmenn hadde hørt om Glen Scanlan. Siden jeg ikke tror at introduksjonen av en tvilsom blend på litersflaske har ført til overbelastning av serverene til Google, tenkte jeg at jeg skulle oppsummere informasjonen jeg har funnet for deg kjære leser:

Glen Scanlan-merket tilhører den franske “kvalitets”distributøren ‘Slaur International’, et selskap viden kjent for høy kvalitet (ihvertfall i følge hjemmesidene deres). Slaur nøyer seg ikke med å distribuere en rekke forskjellige whiskyer under Glen Scanlan-navnet, de eier også rettighetene til andre “populære” whiskyer som ‘Old Beaver’, ‘John Wood’ (med påskriften “Distilled and Matured in Wooden Casks”) og ‘Buffalo Bill Bourbon’, samt en haug med andre kvalitetsdrikkevarer jeg heller ikke har hørt om før.

Forsøkene mine på å finne noe særlig utfyllende informasjon om Glen Scanlan har gått heller dårlig. Hjemmesiden deres byr på smaksnotater på de forskjellige whiskyene i det nåværende utvalget deres, uten at jeg har noe tillit til det som står der. Ellers setter nettsiden ny verdensrekord i mangel på fornuftig informasjon, og er i tillegg så ubeskrivelig cheesy og full av selvskryt, på dårlig engelsk, at jeg har problemer med å ta noe av det som står der alvorlig. Den sure sekkepipen som uler i bakgrunnen (helt til man finner av-knappen) er verdt et besøk alene.

Utseende:
Typisk blend, med fargetilsetning, kjølefiltrering og et vedheng som renner så fort nedover glasset at man skulle trodd at whiskyen har høydeskrekk. Gulbrun farge.

Lukt:
Pære, grønne eplekart, fusel, malteddik, mugg, litt piffikrydder, svak marsipan, suketter og svak nektarin. Lukten forsvinner så å si med en gang man slutter å trekke pusten gjennom nesen. Med vann blir nektarinene og sukettene tydeligere, det samme blir muggen, og jeg finner preg av bensin og litt kirsebær. Det er også et tydelig støt av galle i lukten nå.

Smak:
Råtne epler, besk råsprit, umodne bananer, hasselnøtter, suketter, ferskt løv. Whiskyen er tynn og pinglete i munnen, med kort ettersmak, men etterlater likevel et kraftig og snerpete tanninpreg. Malteddiken er også i smaken, samt litt melkesjokolade og en tydelig smak av galle (de som har kommet til skade for å drikke for mye dårlig whisky for fort vet hva jeg snakker om). Med vann har starten blitt litt rundere og fått en kraftigere kunstig sødme, og finishen har blitt enda verre: Mer fusel, dårlig eik, mer eplekart, samt litt salvie og stangselleri.

Konklusjon:
Galle, eplekart, bensin, mugg… Behøver jeg egentlig si noe mer? Dette er en begredelig whisky, som til tross for lav pris i utlandet i sin tid var en dårlig investering, og som fortsatt hadde vært en dårlig investering hvis den hadde vært gratis. Det tok meg lang tid å fullføre denne smakingen, ikke først og fremst fordi det var vanskelig å plassere lukter og smaker, men fordi jeg måtte ta flere pauser underveis for å ikke bli for kvalm. Finnes det virkelig ingen lyspunkter ved denne whiskyen? Joda, flasken er i det minste laget av glass, og jeg har ingen ting å utsette på limet de har festet etiketten med. Ellers er jeg glad for at ettersmaken forsvinner såpass fort, noe annet hadde vært uutholdelig.

Fra Glen Scanlans nettside: «I  have a dream : a fire crackling in the hearth, my love by me and a balloon glass of Glen Scanlan.» Snakker om å ødelegge en ellers perfekt kveld! Hvis jeg skal kose meg foran peisen med en dame i armkroken og en vatted malt i glasset foretrekker jeg Johnnie Walker Green Label, thank you very much.

14/100

– Rasmus

Glen Scanlans nettside