Robert Burns Single Malt
Skotsk nasjonalfølelse, litteratur og mat er aspekter ved en ung og billig Arran. 25. Januar ble Robert Burns sin fødselsdag feiret verden rundt, og Skotsk Taake prøver i den anledning en whisky som bærer forfatterens navn. Blir det Auld Lang Syne og søt musikk, eller bare søt whisky?
Nosinginfo
| Type | Single Malt |
| Alkoholvolum | 40 % |
| Land | Skottland |
| Distrikt | Islands |
| Destilleri | Arran |
| Utgiver | Arran |
Drar du til Edinburgh og vandrer nedover Royal Mile er det umulig å ikke legge merke til Robert Burns navn her og der. For de uinnvidde er Robert Burns (1759-1796) skottenes nasjonalskald og er svært sentral i deres identitet og nasjonsbygging. Det er ikke å ta i for hardt og si at han langt på vei kan sammenlignes med en Henrik Wergeland eller en Bjørnstjerne Bjørnson. Solid plassert i romantikken skrev han mange kjente dikt og sangtekster, og blant disse er vel Auld Lang Syne mest kjent.
Burns blir 25. januar hvert år gjort ære på i såkalte ”Burns Suppers”, hvor poetens fødselsdag blir feiret med en uformell, dog strengt regissert, middag med Haggis, taler og selvfølgelig en god mengde whisky! 
Robert Burns la aldri skjul på sin kjærlighet for denne drikken, og et kjent sitat fra Robert Burns er ”freedom and whisky gang thegither” fra The Authors Earnest Cry and Prayer (1786). Dette kan bli profetisk når, eller hvis, Skottland en dag skulle bli uavhengig fra Storbritannia. Whiskyindustrien bidrar med milliarder av pund til statskassen i form av eksport og turisme. Dette vil absolutt være en av hjørnestenene i den uavhengige nasjonens økonomi.
Siden nasjonalskalden har en stadig relevans for både skotsk identitet og whisky; hva passer da bedre enn en egen, offisiell single malt? The Robert Burns single malt er autorisert av The Robert Burns World Federation, og det er The Arran distillery som bidrar med innholdet. Arran er et relativt nytt destilleri på Isle of Arran, en øy sør i Skottland noe øst for the Mull of Kintyre. Jeg har smakt tiåringen derfra og opplevde den som en lettdrikkelig og søt whisky. Et hyggelig trekk ved destilleriet er at de ikke bruker kjølefiltrering, noe som alltid settes pris på av oss entusiaster.
Dette er visstnok en fem år gammel whisky. Jeg forventer ikke de store smakene når den er såpass ung og holder kun 40%. Jeg har også litt dårlig erfaring med ung øywhisky, og håper at jeg unngår et krast destillat.
Utseende:
Meget lys, gul stråfarge. Det er ingenting som tyder på fargetilsetning. Filtrering er noe Arran hevder at de ikke praktiserer, og jeg får ta dem på ordet siden jeg ikke får noe særlig med mist når jeg tilsetter vann. En såpass ung og alkoholsvak whisky fester seg ikke til glasset i noen særlig grad.
Lukt:
Dette var søte saker! Blomster og syrlig ananas er umiddelbare preg. Svakere lukt av honningmelon og en nesten kremet, fet tone. Jeg assosierer den med nougatsjokoladen Toffifee. Jeg tror ikke det er noe stort poeng å tilsette vann i denne. Det vil ikke åpne mange nye dufter, kanskje bare litt tydeligere honning, litt røde epler og vanilje. Whiskyen dufter godt, men det var heller ikke så veldig spennende.
Smak:
Søtt byggkorn, og en ganske triviell og lett munnfylde til tross for at den er meget smidig. Jeg kjenner litt tørr eik og mandler mot slutten, men helt til slutt et snev av aceton. Heldigvis er dette såpass svakt at jeg vil ikke legge for mye vekt på det, og tar det til inntekt for dens unge alder. Vann vil heller ikke her bidra noe i den ene eller andre retningen. Den er fortsatt lett og byr kun på mer vanilje og eik i ettersmaken. Whiskyen er veldig mild når det kommer til kryddertoner.
Jeg synes denne var ved første forsøk ganske svak på smak, og tenkte at jeg skulle prøve en ny vri denne gangen, og prøve den sammen med mat. Det er jo en whisky mange gjerne vil servere til Haggis, som er ganske mektig mat. Nå har jeg ikke Haggis i huset, men valgte å lage meg et måltid med noen middagspølser siden de innholder fett, salt og krydder. Jeg opplever her at whiskyens sødme og munnfylde spiller mer på lag, og det fungerer faktisk ganske godt. Ettersmaken er heller ikke noe tema nå.
Konklusjon:
Dette er en av de billigste single maltene du får på polet, og den er alene en ganske ufarlig dram å servere. Det er ikke en whisky du sitter med i et par timer foran peisen, ei heller er den en whisky som er en ren gimmick. Jeg er glad jeg har den, fordi jeg har absolutt blitt mer interessert i å drikke whisky til maten. Vi gjør jo det stadig vekk med akevitt, så hvorfor ikke whisky? Det er ikke en dårlig whisky men den får nok en reltativt lav score, siden jeg setter pris på whiskyer som står stødigere på egenhånd og rett og slett har mer smak. Jeg er heller ikke så begeistret for overdrevent søt whisky.
64/100
– Anders