St. Kilian Judas Priest 50 Heavy Metal Years

Whiskey woman don’t you know that you are drivin’ me insane! The liquor you give stems your will to live and gets right to my brain!

Som massiv Judas Priest-fan måtte jeg teste St. Kilian Judas Priest 50 Heavy Metal Years. En hyllest til et av verdens beste band, fra Tysklands kanskje beste destilleri. Man ser for seg en klassiker, en vegg av raffinert trøkk, av hemningsløs rock ‘n roll, med knivskarp presisjon. Håpet var der, for whiskyer som denne tidligere anmeldte tapningen fra St. Kilian har absolutt levert. Dessverre er ikke virkeligheten like bra som fantasien kan være noen ganger.

4 år gammel whisky for å representere 50 år med heavy metal? Et sammensurium av bourbonfat, brandyfat og rye-fat? 47 % alkohol er forsåvidt bra, men ok alkoholvolum er ikke kvalitet nok i seg selv. Det ble tappet 12.300 flasker. Produsenten regnet kanskje med at det var nok Judas Priest-fans i Tyskland til at dette kom til å selge?

Lukt

St. Kilian Judas Priest 50 Heavy Metal Years lukter ungt. Ingen tvil om det. Gule epler, tørket fiken, litt vanilje, men også litt fusel og kirsebæryoghurt. Kirsebæryoghurt er godt det, men ikke i whisky, der det vanligvis er et tegn på ung og umoden vare. Hint av ginseng, tobakk og rugbrød. Den lille andelen rye-fat har tydeligvis satt sitt preg, men ikke egentlig på en god måte. Stilmessig er denne altså litt off. Mer Turbo enn British Steel for de invidde. Litt rosiner og litt rå malt. Med vann: Mer emmen fruktsødme, men litt god plomme på toppen.

Smak

Smaken treffer litt bedre enn lukten, men ikke mye. Det ganske tydelige alkoholstikket i starten er riktignok ganske heavy metal, men med en gang det roer seg i ganen kommer den uferdige smaken tilbake. Fusel, havregrøt, Eldorado Rosiner (blech! Sun Maid ftw!), våt ull, knekkebrød, slivotitz, og etter hvert: en ganske fin vaniljenote, som hjelper litt på helheten. Vann hjelper litt på smaken. Litt mer syrlighet som både veier opp for sødmen og pregene av råsprit.

Konklusjon

St. Kilian Judas Priest 50 Heavy Metal Years er ikke Turbo eller Ram i Down. Begge har tross alt sine høydepunkter. Det er heller ikke fra Ripper-tiden. Selv om Jugulator og Demolition er ganske forglemmelige album var begge tighte, voksne og proffe. Jeg skulle ønske jeg kunne matchet dette med et Priest-Album, men konklusjonen må rett og slett være at denne whiskyen ikke er Judas Priest verdig. Jeg får heller skjenke meg en Springbank og matche verdens beste destilleri med Defenders of the Faith. Priests beste, og med det et av tidenes beste album…