High West Campfire

Som jeg var inne på i forbindelse med Burnt Ends kan det skje mye gøy når man blander rugwhiskey med peated malt fra Skottland. High West Campfire er nok en slik blanding, men nå også med litt bourbon i mixen. Siden de andre whiskeyen til High West også er sammenbladinger av forskjellige whiskeyer er det ikke så rart at denne whiskeyen funker. Utfordingen er å finne balanse mellom kraftige smaker, og skape noe som spiller på styrken til komponentene, samtidig som de matcher hverandre godt.

Der Burnt Ends skulle emulere amerikansk grillmat, går denne mer i retning av å drikke rug- og maisbasert whiskey ved leirbålet. Jeg har smakt denne ved flere anledninger før (men fortsatt ikke foran et bål), og kan umiddelbart si at dette er en typisk nippewhisky. Dette er en flaske du setter på bordet i godt selskap, og lar prat gå uten å fokusere for mye på analyse. Ikke fordi den er dårlig eller uengasjerende, men fordi den går for balanse og lettdrikkelighet, snarere enn pushe grensene for hvor særepreget en dram kan være. På godt og vondt.

High West Campfire kan kjøpes på Vinmonopolet for 919,- (mars 2026). Bilder gjengitt med tillatelse fra produsenten.

Lukt

Bourbon og røyk. Joda, hovedlinjen her er akkurat det man kunne forventet av navn og konsept. Samtidig er det litt synd at det første møtet mitt med High West Campfire ikke var blindt. Da hadde jeg nok blitt ganske forvirret, og kunne fort la meg lure helt opp i stry. Hva mer? Tydelig vanilje, mais, appelsinmarmelade, røyk, høylandstorv, kamfer og litt krydder (sannsynligvis mest fra rugandelen). Fin og fyldig nese, med god integrasjon mellom de forskjellige whisk(e)yene i mixen.

Vann gjør røyklukten tydeligere, men henter også frem noen fruktige noter av røde epler, cantaloupemelon og grillet ananas. Jeg foretrekker lukten med vann, kanskje først og fremst fordi det er litt mer særpreg nå (ikke det at Campfire manglet det fra før, men likevel). 

Smak

Smaken følger i veldig stor grad lukten, men de amerikanske komponentene i High West Campfire dominerer mer enn røyken. Det er utvilsomt en god del røyk også på smaken, men den blir mer liggende som et krydret bakteppe, som gradvis tar mer styring utover i ettersmaken. Tørr, fin torvrøyk med innslag av aske. På toppen finner vi lyse og søte toner av bourbon, og kanskje spesielt rye: Igjen masse vanilje og kamfer, samt ananas, honning, anis, dill og valmuefrø. Dillsmaken fungerer forresten oppsiktsvekkende godt med røyken, noe som egentlig ikke burde vært en overraskelse for en som er glad i både gravet og røkt laks. Burde dill egentlig vært utbredt i røkelaks også?

Smaken med vann blir noe tørrere og bitrere, litt i motsetning til den fruktige veien lukten tar. Kirsebærstein, Kongen av Danmark-drops, lær og mørk sjokolade.

Konklusjon

Som jeg var inne på i introduksjonen er det naturlig å sammenligne denne whiskeyen med Burnt Ends, men de er mer forskjellige enn man kanskje skulle tro, og på en måte whiskeyer for forskjellige anledninger. Burnt Ends er mer rock ‘n roll, mens Campfire er mer balansert. Nytes best neat, i godt selskap, gjerne på terrassen en lys men litt kjølig sommerkveld. Og gjerne med en liten ostebit.