Port Ellen Old Malt Cask 23 YO, 1983-2006

Mye er usikkert, men en ting som er helt sikkert er at jeg drikker for lite Port Ellen. Og jeg er nok ikke den eneste heller. En time eller to med Port Ellen Old Malt Cask 23 er en god påminnelse om dette. Når en god gammel Port Ellen leverer, og det gjør de selvsagt ikke hver gang, får man følelsen av å drikke noe litt unikt. En dram som skiller seg markant fra søsterdestilleriene på Islay, med sin egen kompleksitet, egen røyksmak, og med sine egne særheter.

Jeg skal ikke dvele ved pris. Whisky fra nedlagte destillerier med legendestatus koster mye penger. Sånn er det bare. For å få fullt utbytte av en slik whisky er det viktig å drikke den med passe andakt. Du tipper ikke den siste klunken i glasset ned i nebbet mens du leter etter neste dram. Du gir den, hvis du kan, god tid til å utvikle seg i glasset når du har skjenket den. Det er dette som skiller en smak fra en opplevelse.

De få flaskene med Port Ellen jeg har eid, som f.eks. denne rakkeren fra samme serie, er for lengst drukket opp. Og med mindre jeg vinner i Vikinglotto blir det neppe noen nye. I hvert fall fra før nedleggelsen i 1983 (så får vi se hvor fælt priset fremtidige tapninger fra etter gjenåpningen blir). Derfor sender jeg en takk til Martin for at jeg fikk smake på denne, og krysser fingrene for fremtiden bringer noen flere glass fra dette herlige destilleriet.

Port Ellen Old Malt Cask 23 er destillert i nedleggelsesåret 1983 og tappet på flaske av Douglas Laing i 2006, etter å ha ligget 23 år på en refill sherrybutt. 541 flasker ble tappet på 50 % abv, i god Old Malt Cask-stil.

Lukt

Deilig røkt, deilig maritim og med en tydelig sherryprofil, selv om sherryfatet den har ligget på var gjenbruksvare. Old school maritim kiln smoke, med tydelig torvpreg. Videre svinger Port Ellen Old Malt Cask 23 opp med sort pepper, mørk sjokolade, hasselnøtter, solbærsirup og malt ingefær. Lukten er søt, men all sødmen synes å komme fra sherryfatet, med mye tørket frukt og litt fudge. Det er absolutt ingen vanilje å spore her, og selv om jeg er veldig glad i vanilje er det litt befriende med en whisky som ikke går ned denne veien. Gammelt båtnaust, tauverk og rekved.

Med vann får sherry større dominans. Mer nøtter, drueskall, tranebær, rosiner – det er nesten så man skulle trodd denne var tilsatt paxarette, så seig og tung føles sherryen. Det er det ingen grunn til å klage over…

Smak

Utrolig oljete munnfølelse i starten, før den etter hvert tørker inn litt. Begge deler er like kledelig, og til tross for tørrheten er fatet vitalt, og bitterheten fra tanninene balansert. Kraftig torvrøyk, men også en anelse malt, samt tørket papaya, hasselnøtter, ristede mandler, christmas cake, jod og østers. Vi snakker ikke fullt ut Laphroaig, men Port Ellen Old Malt Cask 23 er medisinal så det holder. Knusktørr riesling, tørket cayennepepper, bitter lakris, mørk sjokolade (90 % cacao) og demerarasukker. Hvis ikke dette sherryfatet har inneholdt oloroso av høy kvalitet, er det noe alvorlig galt med sansene mine i dag.

Også smaken blir mer sherrypreget med vann, men røyken blir også mer førende. En pepret røyk som, sammen med en tydelig karamellsmak, går mer i retning av gammel Talisker enn typisk Islay. Samtidig skal du lete lenge etter en Talisker som er såpass peated. Tanninene demper seg også et lite hakk. Samtidig kommer det til et mildt preg av bitre grønne urter, som også kler smaken veldig godt, og tilfører den ny kompleksitet.

Konklusjon

Noen ganger (egentlig ganske ofte) er livet godt med Port Ellen i glasset, og denne er absolutt intet unntak. Jeg liker spesielt hvor markant sherryen er, samtidig som røyken hindrer den fra å ta over whiskyen helt. En herlig Port Ellen, som kanskje ikke er helt i toppsjiktet fra dette destilleriet, men mer fordi de beste derfra er i en klasse for seg selv.