Ardbeg 17 YO

Etter å ha vært mer eller mindre nedlagt siden 1981 feiret Ardbeg sin gjenoppstandelse i 1997 med å slippe et knippe whiskyer, deriblant Ardbeg 17. Det forekom riktignok sporadisk produksjon i perioden 1989-1996, men både investeringer og kapasitet var holdt til et minimum. Whiskyer som ble sluppet etter Glenmorangie tok over eierskapet i ‘97 viste en ganske annen side enn vi er vant til i dag. Selv om destillatet fra før nedleggelsen kunne ha minst like intenst røykpreg som nyere tapninger, var slett ikke alltid tilfellet. I tillegg hadde whiskyen fra denne tiden ligget på fat en stund – lenge nok til at mange av fatene hadde roet seg en del hakk.

Så hva gjør man når man venter på at whiskyen man starter å produsere skal bli gammel nok, samtidig som man har et relativt stort lager med gammel whisky liggenede? Man gir ut spennende single casks, man prøver å tyne mest mulig ut av det lille lageret med 10-12 år gammel whisky fra mellomperioden man har tilgang til, og man blander 17 år gammel whisky fra 1981 med eldre tapninger og slipper en 17-åring. For det er akkurat det som er tilfellet her: En stor andel av whiskyen er 17 år, men det er også en dårlig skjult hemmelighet at gjennomsnittsladeren er høyere. 

Eldre whisky, fra en tid da slett ikke all Ardbeg var like eksplosiv, og i tillegg er tappet på 40 %, byr naturlig nok på en mildere opplevelse. En mykere side av et av Skottlands mest ekstreme destillerier, om du vil. Ardbeg 17 endte opp med å bli svært populær, og mange var svært skuffet da destilleriet sluttet å gi den ut i 2004. Den mer “moderne” (og vanvittig gode) Airigh Nam Beist ble lansert som en slags etterfølger, men etter bare tre år var denne også borte fra markedet.

I 2024 kom imidlertid gladnyheten: Ardbeg 17 skulle relanseres, hele 20 år etter den originale ble tatt av markedet. Hvordan den nye utgaven smaker og lukter får vi komme tilbake til ved en senere anledning. Nå er det den gamle klassikeren som skal i glasset.

Lukt

God gammeldags kilnsmoke og maritim Islay-storhet, møter sødme og fruktighet. De siste glørne fra et peisbål, sot, østers, sitron, pipetobakk, og noen medisinale noter som peker mer i retning av Laphroaig enn Ardbeg tar føringen. Lukten er røykfylt Islay så det holder, men det lave alkoholvolumet, og årene på fat gjør den likevel mild, nesten flyktig. Mineralsk – i retning av kalk i utviklingen, men også full av tropisk frukt som mango og cantaloupe-melon, samt gule epler, kanel og et hint av ozon. Har jeg sagt hvor glad jeg er i kombinasjonen av Islay-røyk og tropisk frukt før? Sikkert, men det er verdt å nevne det igjen.

En liten dråpe vann, mer tør jeg ikke tilsette i en såpass alkoholsvak whisky som Ardbeg 17, gjør lukten enda mer klassisk Ardbeg. Røyken, lukten av kald peis som det har vært fyrt i gjennom generasjoner ligger som et tynt teppe over fyldig malt, tropisk frukt, ferske mynteblader og mørk sjokolade.

Smak

Tørrere og litt bitrere enn lukten skulle tilsi, noe som kompenserer litt for det lave alkoholvolumet. Man kunne fryktet en nesten tam smak basert på lukten, men det er det absolutt ikke. Grønne urter, som kvann og salvie, på en nesten Caol Ile-esque måte, men også masse knusktørr, røkt maltsmak, som Ardbeg virkelig har perfeksjonert gjennom årene. Sitrus (både sitron og grapefrukt), salt, smørkaramell, overmodne epler, bråtebrann, kamfer, svart pepper, jod og mild vanilje.

Ettersmaken til Ardbeg 17 er kanskje litt simplistisk sammenlignet med det som kommer før, men fin røyk, bitterhet og et hint av sødme henger lenge igjen i munnen. Vann gjør munnfølelsen mer oljete, reduserer bitterheten og skaper et harmonisk samspill mellom røyk, salt, sitrus og vanilje. Nydelig.

Konklusjon

De som synes Ardbeg skal ha mest mulig trøkk og røyk får ha meg unnskyldt. Selv om det har kommet mye god whisky fra dette destilleriet i nyere tid også, synes jeg destillerikarakteren fra starten av 80-tallet og bakover er mye mer engasjerende. Det betyr likevel ikke at Ardbeg 17 er bedre enn mange tapninger som har kommet i nyere tid. Alkoholvolumet skal ha mesteparten av skylden for akkurat det, for på over 46 % hadde denne banket de fleste av dem ned i støvlene.