Turntable Smokin Riff

Bittersweet Symphony var god, men hvis musikken som inspirerer blenden er en indikator bør Turntable Smokin Riff være enda bedre. Som jeg var inne på sist er ikke The Verve min greie, men metal er i høyeste grad det. Så da tar jeg en pause fra den keltiske rocken jeg vanligvis hører på mens jeg anmelder whisky, skrur opp volumet, og setter på litt Annihilator. Hvis Jeff Waters, en av tidenes beste rytmegitarister, ikke setter meg i riktig stemning for denne whiskyen, kan ingen gjøre det. Vi begynner på klassikeren “Stonewall” og går rett over i monumentale “Epic of War”, så ser vi hvor vi går fra der.

Som vanlig fra Turntable Spirits er det snakk om en spennende sammensetning av whisky på tildels svært funky fat. Det gir selvsagt en viss fallhøyde, men det åpner også for ekstremt engasjerende uttrykk. Her er ikke mye overlatt til tilfeldighetene, og etter min mening er det slik man bør gå frem for å lage en spenstigere blend enn Famous Grouse og Bell’s.

Sammensetningen denne gangen er som følger:
32% Caol Ila Virgin Oak Barrel
9% Knockdhu Virgin Oak Barrel
21% Teaninich PX Puncheon
24% Benrinnes PX Puncheon
14% North British Virgin Oak Barrel

Bilder gjengitt med tillatelse fra produsenten.

Lukt

“Smokin’” er riktig ord, for Turntable Smokin Riff lukter i aller høyeste grad røyk. Mye røyk til å “bare” være 32 % røkt! Samtidig er sherry påtagelig. Blandingen av PX-fat og røyk får meg et øyeblikk til å tenke på Lagavulin Distillers Edition. Bacon, St. Hans-bål, muscovadosukker, vanilje, salvie, marschinokirsebær og plommesyltetøy. Integrasjonen er imponerende, og til tross for et hint av raffinert sukker fra gainwhiskyen er det så å si ingenting her som får en til å tenke på noe annet enn maltwhisky. Vann låser opp litt mer syrlig sødme, og røyken får om mulig enda mer spillerom. Nye hint av lysbrent kaffe, solbærsirup og mørk sjokolade nå.

Smak

Smaken følger i luktens fotspor, men med mer sherry – litt på bekostning av røyken. Munnfølelse er så fyldig at det nesten føles som å spise crème brûlée. Det smaker også crème brûlée, samt tørket fiken, grapefruktskall, Islay-røyk, sot og knusktørr malt. Ettersmaken er relativt krydret med grønn pepper og valmuefrø, og relativt tørr. Tørrheten kler Turntable Smokin Riff godt, for den gir den deilige røyken mer spillerom. Med vann begynner røyken å nærme seg nivået på lukten. Sherrypregene demper seg også et lite hakk, noe som slipper til masse fin vanilje fra jomfrufatene.

Konklusjon

Det føles nesten feil å kalle Turntable Smokin Riff en blend, med den lave grainandelen og den vanvittig dominerende malten. Whiskyer som denne kan definitivt være med på å bryte ned fordommene mange har rundt blends. Bare pass på at du ikke forventer det samme av de store, generiske merkene. Annihilator ble etter hvert byttet med Slayer på anlegget, så her er det både rockefot og hornets tegn mot det tomme glasset. En meget god blend.