Turntable Bittersweet Symphony

Så var det min tur til å smake på noen blends fra de musikk- og whiskyelskende brødrene Ally og Gordon. Jeg har noen smaksprøver stående, så etter en nøye vurdering (som gikk ut på å se hvilken av dem jeg fant først i skapet) falt valget på Turntable Bittersweet Symphony. Presentasjonen til Turntable Spirits appellerer selvsagt til en musikkentusiast og platesamler som meg. Whisky og musikk hører i aller høyeste grad sammen, det passer faktisk såpass godt at god musikk kan heve en god dram til nye høyder. I hvert fall etter min smak. 

Når det er sagt må det også nevnes at The Verve ikke befinner seg på noen av mine spillelister. En ikonisk sang, absolutt, men av Turntables tapninger er det nok “Smokin’ Riff” som treffer nærmest min musikksmak.

Nok om meg. Turntables serie med blends har fått en slags kultposisjon i det norske whiskymiljøet, og er sammen med merker Compass Box, Woven og Maclean’s Nose toneangivende (pun intended) i å gjøre blends kult i et marked som vanligvis pleier å ty til single malts. Det må applauderes. En ting som gjør Turntable og flere av de andre nevnte spesielt interessante er at vi får vite hvilke whiskyer som inngår i mixen. Turntable Bittersweet Symphony består av følgende:

22 % Craigellachie PX Puncheon (maltwhisky)
17 % Blair Athol Virgin Oak Barrel (maltwhisky)
21 % Craigellachie Oloroso Butt (maltwhisky)
21 % Balmenach PX Puncheon (maltwhisky)
19 % North British Virgin Oak Barrel (grain whisky)

Så gjenstår det store spørsmålet: Er Bittersweet Symphony bitter, søt eller ingen av delene? Bilder fra whiskybase.com.

Lukt

Oooooh! Fruktig! Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet: Den litt spinkle karakteren man finner i mange blends? En blanding av bittert og søtt? Vel, søtt er det, men lukten er i hvert fall langt fra bitter. Moden hagefrukt: epler og plommer, tørket frukt: rosiner og svisker, vanilje, smørkaramell og banan. Banan av den typen som er helt gul, uten en eneste grønn eller sort flekk. Et hint av parfyme og raffinert sukker viser blend-siden til Turntable Bittersweet Symphony, men absolutt ikke på en plagsom måte. Et lite hint av brent treverk kommer også til, uten at det egentlig minner om peat.

Med vann kommer det til et hint av lakris (Bassett’s All Sorts), Slivovitz og masse kokt frukt. Ja, det lukter fortsatt veldig koselig.

Smak

Lett på munnfølelsen, men smaksmessig slår Turntable Bittersweet Symphony som en tungvekter. Man får tyngden og sødmen til PX-fatene, tanninene og den tørkede frukten fra olorosoen, og virgin oak-profilen til grain-whiskyen gjør whiskyen lett og tilnærmelig, med masse ekstra vaniljesødme. Røde druer, bakt eple, fiken, papaya, mørk sjokolade (70 %), appelsinmarmelade, karamell, rosevann og et ørlite hint av brun julerbrus. Med vann: hint av malt, limeskall og en god del sort pepper.

Konklusjon

Dette var riktig så bra saker. Helt på nivå med mange skotske maltwhiskyer i samme prisklasse. Jeg er litt usikker på hvorfor man valgte å ta med “bitter” i navnet. Joda, Bittersweet Symphony er en fin låt, men ordet “bitter” skaper assosiasjoner til smaker som bare gjør seg i moderasjon i whisky, og bare hvis balansen ellers stemmer. Men Turntable Bittersweet Symphony er altså ikke særlig bitter. Og det er jeg egentlig glad for. Vel verdt pengene, selv for folk som vanligvis ikke drikker blends.