Ardbeg An Oa

Noen whiskyer virker mer “konstruert” enn andre. Ardbeg An Oa er en av disse. Jeg forstår trangen til å bygge et bredere utvalg av uttrykk. At alle whiskyer som består av mer enn ett fat forsøker å kombinere fatenes styrker og dekke over deres svakheter. At 2+2 kan være mer enn 4. Men, og det er et stort men, dette kan også gå for langt.

Det naturlige her er å sammenligne med de andre standarduttrykkene til Ardbeg. 10-åringen skal helst være et konsistent produkt, som både viser litt fat og litt destillerikarakter. Man har derfor valgt en blanding av first fill og refill bourbonfat. Resultatet er godt. Wee Beastie trenger litt mer å jobbe med siden den er såpass ung, så man har blandet inn noen sherryfat også. Uigeadail tar sherryuttrykket enda lenger, med sin fabelaktige olorosoeleganse, mens Corryvreckan viser hva som skjer når Ardbeg og fransk eik får leke sammen.

Så var det Ardbeg An Oa da. Det siste standarduttrykket. Her blander man sammen whisky fra en haug med forskjellige fat, bl.a. PX og jomfrueik, og lar whiskyen roe seg på større tanker, i håp om at integrasjon skal oppstå. På papiret er det ikke noe galt med dette, men det virker litt ufokusert. Det høres også som et beleilig sted å tømme noen mindre heldige fat. Når alle de andre standarduttrykkene tross alt er riktig så gode – trenger vi egentlig An Oa? La oss sjekke.

Ardbeg An Oa kan kjøpes på Vinmonopolet for 770,- (juli 2025). Bilder fra whiskybase.com

Lukt

Typisk moderne Ardbeg. En smule surere kanskje? Mer enn en smule? Røyken, syrligheten, det maritime… alt er her, bare på en mindre staselig måte enn det bør være. Sitron, østers, torvrøyk, grillkull, vanilje, litt appelsinblomst. Alt vel og bra fra Ardbeg An Oa, men også preg av gummistrikk og mildt komposterte blomster. Det er også et hint av brent sukker her jeg ikke blir helt venn med. Noen dråper vann gjør whiskyen enda mer fatdrevet. Dvs. det kommer til mer brent sukker, kirsebærstein og en god del sanitærbark. De mindre heldige sidene av sherry med andre ord.

Smak

Smaken begynner fint. Ganske mild til dette destilleriet å være, men fortsatt typisk Ardbeg. Den uvanlig kraftige sødmen kan fint tilskrives jomfrufatene og PX-en, for her er det både vanilje, tørket frukt og muscovadosukker. Masse våt torvrøyk, fennikel, salvie, varmrøkt fisk, hvit pepper, grillet sitron, aske og appelsinskall. Problemet er den nesten Bowmore-aktige syrligheten og den totale mangelen på balanse. Ardbeg An Oa smaker søtt, surt, tørt, bittert og brent på én gang. Svovel er det også her – mildt men ikke på en god måte.

Vann hjelper en god del til med balansen, og hever smaken flere hakk. Enda viktigere: Sødmen vinner kampen mot alt det sure. Problemet er at smaken ikke blir noe mer spennende. Men med respekt å melde: Den blir bedre.

Konklusjon

Ardbeg sluttet å produsere Blasda ganske fort, og de har heldigvis bare hatt ett opplag av middelmådige tapninger som Perpetuum og Drum. Så hvorfor slippe inn An Oa i standardsortimentet? Dette er, med respekt å melde, den dårligste offisielle tapningen jeg kan huske å ha drukket fra dette destilleriet. Et destilleri jeg er svært glad i. Kjøp Uigeadail, kjøp Corryvreckan, Ten, Wee Beastie – og hvis du ikke får tak i noen av dem: kjøp noe fra et annet destilleri, fremfor denne.