Bowmore 1997 Distillery Managers Selection

Bowmore har aldri helt vært min greie, så i utgangspunktet ville jeg aldri oppsøkt en whisky som Bowmore 1997. Det finnes riktignok noen fantastiske tapninger fra 60- og 70-tallet, og det finnes noen nye som har tatt så kraftig fatpreg at destilleriprofilen er nesten helt borte. Disse kan også være gode. Men generelt sett er ikke Bowmore noe for meg. Sur røyk, ekle parfymenoter og tørt tauverk er noter som går igjen for meg. Andre digger Bowmore, og det står de selvsagt helt fritt til å gjøre. Smaken er som kjent som baken.

For litt siden uttrykte jeg synet mitt på Bowmore for noen andre whiskyentusiaster, og fikk på sett og vis passet mitt påskrevet. Det tror jeg er sunt innimellom. Jeg fikk vennlig, men klar beskjed om at selv om man har hatt mange dårlige opplevelser med noe, skal man være forsiktig med fordommene. Jeg fikk også beskjed om at det kom til å bli påspandert en dram av Bowmore 1997, som skulle være så god at jeg ville få et mer positivt syn på destilleriet. Litt senere dukket det opp en smak. Det høres som en utfordring man ikke kan si nei til.

10 oloroso sherry hogsheads ble til 3000 flasker, destillert i 1997 og tappet i 2019. En stor takk sendes til Bjørn Tore for denne opplevelsen! Bilder fra whiskybase.com

Lukt

Superb kombinasjon av røyk og muscovadosukker. Sjelden har den syrlige røyken til nyere Bowmore kommet mer til sin rett enn i Bowmore 1997. Vi snakker et tonn med tørket frukt, halve krydderbeholdningen til Det østindiske Kompani i storhetstiden, massiv eik og likevel et hint av vitalt destillat. Hvor skal vi begynne? Sviskejuice? Absolutt. Malt ingefær, kamille, oolong-te, solbær, tellicherrypepper, røstet eik og kakaopulver. Så mange intense og særegne lukter, og så god harmoni! Røde epler, bacon, rågummi, vått lær, paxarette og sedertre. Jeg prøver to små dråper vann. Man skal være forsiktig med vann i såpass sherrydrevne whiskyer som Bowmore Distillery Managers Selection. Litt syrligere nå. Ponzusaus, balsamico, grillet sitron, shitake, masse umami, knust valmuefrø og østers.

Smak

Først blir man møtt av en bølge med solbær, røyk og lakris. 51,7 % alkohol er perfekt for en whisky som Bowmore 1997: Det er så mye som skjer på en gang, og alkoholstikket bygger bro mellom alt dette, fra både fat og destillat. Overmoden sitron, kippers, Hockeypulver, krutt, grønne oliven, kardemomme, knekk, samt hele tyngden og fylden til en god Amarone. Superb smak. Også er det helt utrolig hvor vital whiskyen er gjennom alle sherryfatene. Ettersmaken er lang, munnfølelsen tørr, uten at du føler deg uttørket, og de små hintene av vanilje og cacao nibs som bare går og går i munnen, hever whiskyen til nye høyder.

Med litt vann: Smaken endrer seg ikke stort. Heldigvis. Men munnfølelsen blir mer oljete og fyldig, og ettersmaken mindre tørr. Enda mer solbær. Dæven så glad jeg er i solbær…

Konklusjon

Selv om jeg fortsatt synes Bowmore 12, 15, 18 m.fl. er noe møl, innrømmer jeg gladelig at lysten til å utforske dette destilleriet nærmere har gått dramatisk oppover av Bowmore 1997. En whisky som rett og slett yrer av liv. Liv fra fatene, liv fra alkoholen, liv fra destillatet. Endeløs kompleksitet og så god harmoni at man bare blir sittende og smile. Hvis du liker heftig sherryfatlagring i kombinasjon med markant, men ikke overdreven, røyk er dette en whisky du må prøve. Også alle solbærene da… En Bowmore på 9,3 poeng? Miraklenes tid er tydeligvis ikke over.