Adelphi Loyal Old Mature Private Stock

Adelphi er mest kjent som en uavhengig tapper av god, og tidvis dyr whisky. Vi vil komme tilbake til uavhengige tappere på generelt grunnlag senere, men det kan være greit å etablerere at navnet Adelphi forbindes med dette. Uavhengige tappere kjøper opp fat fra kjente og ukjente destillerier, derfor kan det stå for eksempel «Adelphi Selection Bowmore» eller «Adelphi Selection Longmorn» på flaskene. Disse fatene er ikke ønsket hos de respektive destilleriene av forskjellige årsaker, antakeligvis som oftest at smaken skiller seg for mye ut fra profilen destilleriet ønsker (eller hvis destilleriet trenger rask turnover, og ikke har råd til å vente på at whiskyen blir «ferdiglagret» red. anm). Det betyr ikke at kvaliteten er lav, snarere tvert i mot! Adelphi sine tapninger vil som regel være single cask, uten karamellkulør og filtrering. Derfor kan det være artig, hvis du er fan av et spesielt destillleri, å bruke noen ekstra kroner på en uavhengig tapning.

Går man innom hjemmesiden til Adelphi, får man også vite at navnet opprinnelig kommer fra et destilleri som ble lagt ned i 1907. Bygningmassen til dette destilleriet er for lengst revet, men navnet ble gjenopplivet på nittitallet av oldebarnet til en av de opprinnelige eierene. De siste årene har det blitt vanlig at de store destilleriene gjerne utgir egne spesielle tapninger, noe som har gjort at markedet har blitt trangere. Om dette er grunnen til at Adelphi i disse dager starter produksjon av egen whisky kan man bare spekulere i, men anlegget heter The Ardnamurchan Distillery og starter opp i løpet av neste år.

Det man ikke forventer fra Adelphi er en blend. Skal man spekulere videre, kan dette ha en sammenheng med at de trenger turnover på fat som ikke helt holder gullstandarden. Det var derfor ikke med store forventninger jeg gikk til innkjøp av Adelphi Private Stock da den kom på polet i høst. Jeg har ingenting imot blends per se, jeg anser det som en annen fagdisiplin enn single malt. Samtidig, har blends en tendens til å gi et noe smalere smaksomfang avhengig av andelen grain whisky.

Flasken er ganske enkel av utseende, en svart-hvit etikett med logoen og naturkork. Blends i denne prisklassen har som regel skrukork. Jeg synes naturkork gir ett visst inntrykk av kvalitet, selv om det har lite å si for selve smaken.

Presentasjon:
Ganske mørk, og det gløder nesten rødt når lyset skinner gjennom flasken. Tar sukkerkulør nesten for gitt her. I forhold til viskositet, vil jeg si den er relativt oljete. Det kan tyde på noen eldre fat i blenden.

Lukt:
Sherrypreget er veldig markant, og jegfinner mange av de typiske tonene av tørket frukt. Jeg kjenner umiddelbart noen unoter som minner om såpe og sure sokker.  Jeg kjenner også en ganske  svak duft av røyk. Det kan anes noen røde epler i et ganske dunkelt preg av vanilje. Det kan i utgangspunktet minne om en malt, men det hele mangler dybde, denne kornaktige sødmen man så ofte kjenner.

Smak:
Det er når man tar en slurk av denne whiskyen at det begynner å skjære seg. Jeg fryktet at det var dårlige sherryfat i denne, og jeg fikk dessverre rett. Dette er krasse saker. Besk som bare søren. Dette kan umulig være et fat de er spesielt fornøyd med. Ellers  er det noe karamellsødme, men det oppleves ikke som spesielt godt integrert. Ettersmaken har et ganske uheldig innslag av oppvaskklut. Takk for den Adelphi!

Konklusjon:
Nå virker dette i overkant negativt, og ja, det var ikke spesielt godt. Ettersmaken minner om en Ardbeg Uigeadail jeg kjøpte som hadde skjært seg. Uigeadail er forøvrig en eminent whisky, men slike ulykker kan skje, også hos de beste destilleriene.Det går an å drikke den, men foretrekker heller Bell’s eller Johnny Walker Red foran denne hva blends angår. Kynikeren i meg tolker dette som et fremstøt fra Adelphi for å få noe turnover på noen fat de ikke kan selge i sin serie av independents. De trenger også pengene, siden de åpner sitt eget destilleri. Jeg ønsker dem lykke til, men dette smakte mer business enn håndverk.

45/100

– Anders

Adelphis hjemmeside.