Eiktyrne – Quadrupel Batch II

Formidabel utvikling på Det norske brenneri, fra den spede begynnelsen med Agder Audny.

Eiktyrne – Quadrupel Batch II

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum52,5 %
LandNorge
DestilleriDet norske brenneri
UtgiverDet norske brenneri

I 2012 slapp Agder Brenneri den første ekte norske maltwhiskyen under det klingende navnet “Agder Audny Series 1”. Jeg prøvde å like den – jeg gjorde virkelig det – men av respekt for produsenten, og en hellig overbevisning om at man ikke skal være altfor kritisk mot noen som prøver noe nytt for første gang, valgte jeg å ikke anmelde whiskyen. Den var rett ut ikke min greie. Siden den tid har ikke bare destilleriet i Grimstad (som forøvrig har destillert brennevin siden 2005) fått ny eier og skiftet navn, de har bygget en langt tightere rekke produkter. Mest kjent er nok den riktig så gode ginen Harahorn og ymse akevittapninger. Min favoritt så langt har imidlertid vært eplebrennevinet deres Kjernekar, som viser at Norge med tid og investering helt klart er rustet til å konkurrere med calvados-produsentene i Normandie.

Whiskyen har imidlertid sklidd litt under radaren her. En smak nå og da på whiskyfestivaler har ikke vært nok til å overbevise om flaskekjøp. Egentlig litt urettferdig all den tid Eiketyrneflaskene gjerne står i nærheten av all Springbanken, et destilleri det tross alt er litt urettferdig å sammenligne norsk whisky med, på et såpass tidlig stadie. Da er det fint å endelig ha sjansen til å fordype seg i denne på litt mer nøytral grunn.

“Quadrupel” referer i dette tilfellet til fatbruken, som i likhet med Kjellermesterens Labprøve 1 fra samme destilleri er av det eksperimentelle slaget. Man har også denne gangen benyttet et 225L fat i amerikansk jomfrueik, samt en 40 Oloroso bloodtub, et 300L brandyfat og et 500L PX sherryfat. Batchen ble på 892 halvlitersflasker, som slippes (eller ble sluppet) på Vinmonopolet 6. november 2020 til 748,-

Denne anmeldelsen er basert på en smaksprøve jeg var så heldig å få av destilleriet. Jeg sender en stor takk for dette sydover, samtidig som jeg bedyrer at hvordan jeg fikk tak i whiskyen ikke skal ha noen betydning for karakter eller hvorvidt jeg anbefaler produktet.

Lukt:
Heisann! Dette luktet da oppsiktsvekkende godt! En slags Glenfarclas-aktig sherryfylde på toppen av et friskt og sitrusdrevet destillat. Sitroner, appelsinmarmelade, hasselnøtter, blå druer, stikkelsbær, ferske tranebær, lønnesirup, muscovado og vaniljekrem. Det lukter overordnet svært søtt, men friskhet og syrlighet fra destillatet, samt tanniner fra fatene balanserer dette ganske godt. Et par dråper vann gjør lukten enda bedre – balanserer duftene mer og gir whiskyen et tydeligere inntrykk av alder. Litt salmiakklakris, rosiner, tuja og litt sjokolade.

Smak:
Smaken når dessverre ikke helt opp mot den fabelaktige lukten. Hvis lukten bød på en liten teskje appelsinmarmelade, kommer smaken med resten av syltetøyglasset. Vi snakker store mengder sitrusskall, melne røde epler, valmuefrø, spearmint, brent karamell, rødvinseddik, grønn te og også her ganske mye muscovadosukker. Ettersmaken er tørr og lett tannindrevet, men med både friskhet og sødme. Det beste kommer imidlertid til slutt – en god munnfull brente mandler med vanilje og litt druesaft. Også smaken nyter godt av vann – særlig i starten, som føles mindre besk. Enda mer nøtter nå, samt karamellsaus, fiken, nellik og mer brent sukker.

Konklusjon:
Selv om blandingen av søtt og bittert tidvis ikke treffer min smak 100 % er det mye som taler for denne whiskyen. Lukten er svært god, ettersmaken er glimrende, og de fruktige pregene er også meget bra. Det som holder meg litt tilbake er at PX-sødmen blir litt for voldsomt for meg. Objektivt sett har jeg likevel ingen problemer med å anbefale denne – særlig for folk med litt større sans for PX og ungt destillat enn meg. 78 poeng på min skala (ikke Parker) er ikke noe å spytte i glasset av.

78/100

– Rasmus

Det norske brenneris nettside