Bagpiper

Dette smaker mindre jævlig enn fryktet, noe som egentlig ikke er en bragd i seg selv, men som gjør dagen min litt bedre.

Bagpiper

Nosinginfo

TypeBlend?
Alkoholvolum42,8 %
LandIndia
DestilleriN/A
UtgiverUSL

Før Amrut og Paul John satte India på kartet for kvalitetswhisky hadde indisk whisky et litt annet rykte. Selv om landet stod for flere av de mestselgende merkene i verden vil det være problematisk å kalle produktene både “whisky” og “indisk”. “Whisky” fordi drikken var en blanding av maltwhisky og nøytral sprit produsert av melasse. “Indisk” fordi maltwhiskyen man brukte var skotsk. Likevel var merker som Bagpiper populære nok til at det måtte innføres en sikring i korken for å unngå forfalskninger. Tro det den som kan. På det meste (i 2009) ble det solgt ca 150 millioner liter Bagpiper. Til sammenligning ble det solgt drøyt 160 millioner liter Johnnie Walker i 2017, og da snakker vi hele portføljen til JW. Den norske favoritten, The Famouse Grouse, selger ca 27 millioner liter i året på verdensbasis. 

Som med Drum og Jacks er det verdt å spørre seg om det er ok å kalle dette whisky i det hele tatt. Man får selvsagt ikke gjort noe med lokal lovgivning, men man kan kritisere Bagpipers eier USL, som er en del av Diageo. Man skulle trodd den største eieren av skotske destillerier og populære varemerker innen whisky ville latt være å svekke whiskydefinisjonen på denne måten.

Etiketten må nevnes med noen ord her, for den skotsk-indiske estetikken er virkelig ubetalelig. Navnet på whiskyen er åpenbart valgt for å gi den kredibilitet og for å få potensielle kjøpere til å forbinde den med Skottland. Samtidig er ikke den turbankledde musikeren på flasken så absurd som man skulle trodd. Sekkepipe var riktignok ikke et utbredt instrument i India tradisjonelt, men med en kulturell tilhørighet som strekker seg østover til land som Bulgaria, Tyrkia og Syria, er den definitivt ikke et særskotsk fenomen.

Lukt:
Oh man, man kan si mye om denne lukten her, men det mest åpenbare er hvor lite den minner om whisky. Maling, hvitvinseddik, “citrus degreaser” (forøvrig en av få ting som virker hvis du vil fjerne gjenstridige etiketter fra flasker), kokosvann, hjemmebrent, Minttu, sukkerrør. Lukten er faktisk ikke helt forjævlig, bare milevis unna whisky. Vann tvinger frem en svak – veldig svak – duft av noe som kan minne litt om korn. Vi snakker tynn grainwhisky, ikke en fyldig malt, men preget er fortsatt velkomment. Riseddik, ny bil, grapefruktskall.

Smak:
Ekstremt parfymert, søtt og med noen pussige krydderpreg. Blindt ville jeg gjettet at dette var en slags blanding av Slivovitz og billig dameparfyme, med en dæsj dårlig taffelakevitt. Anis, druekjerner, plommesprit, løsemiddel, piffikrydder, dill, fennikel, mint, assorterte blomsteravkok, WC-blokk og guava. I motsetning til en del annet av denne kvaliteten brekker jeg meg ikke, men to slurker før vann får holde – la oss ikke utfordre skjebnen. To små dråper og litt hviletid i glasset senere, og Bagpiper gjør meg fortsatt ikke fysisk dårlig. De akk så malplasserte smakene er, om ikke annet, ganske friske og rene, og selv om hver slurk begynner med en følelse av å drikke parfyme er ettersmaken helt grei, noe som gjør dette levelig. Ingen nye smaker med vann, men det hele blir likevel litt mer drikkelig. 

Konklusjon:
Bagpiper er ikke den vondeste “whiskyen” der ute – det finnes til og med whisky (uten anførselstegn) som er langt verre. Godt er det ikke, men hadde jeg fått servert det som akevitt, til et godt måltid, kunne jeg fint drukket både ett og to glass. Som whisky derimot holder det ikke mål, og bare det at det inneholder ting som ikke har noe i whisky å gjøre er problematisk. Nei, denne får jeg spare til juleribba. Der kan det faktisk hende den funker helt greit.

40/100

– Rasmus