Mortlach – Gordon & MacPhail,100 Proof, 1970-tallet

Hvis du ikke har drukket Mortlach fra 60-/70-tallet før, og sjansen byr seg: Gjør det. Du har fortjent det.

Mortlach – Gordon & MacPhail,100 Proof, 1970-tallet

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum57,1 %
LandSkottland
DistriktSpeyside
DestilleriMortlach
Utgiver

Det er for enkelt å påstå at alt var bedre før, og det finnes nok av flasker der ute som er alt annet enn bra – også fra de gyldne 60- og 70-årene. Det er ikke disse flaskene det skal handle om i dag – snarere et av bevisene på hva som skjer når man har rik tilgang på gode fat, muligheten til å blande eldre med yngre whiskyer og la dem harmonere, og ikke minst tilgang til destillat fra et av Speysides beste destillerier, fra en tid da håndverk sto enda mer i sentrum av whiskyproduksjonen enn den gjør i dag. Vi snakker malting på stedet og, enda mer stas, direkte fyring av destillasjonsapparatene.

Mortlach har fortsatt masse karakter. Her er de blant de beste i klassen, så savnet etter gamle tapninger som denne er ikke så stort som for destillerier som fundamentalt har endret karakter siden 70-tallet. Destillerier som Bowmore og Glen Garioch representerer den andre siden av denne mynten – whisky i beste fall har endret seg fundamentalt, i verste fall ikke holder i nærheten av kvaliteten den holdt før. Mortlach holder kvaliteten, mye er sammenlignbart med hvordan ting var før, men endringen har fortsatt vært markant de siste 40-50 årene. Det gjør det verdt å oppsøke tapninger som denne.

Denne miniatyren tilhører en av Gordon & MacPhails serier av lisensierte tapninger – det nærmeste man kommer en offisiell Mortlach-tapning fra 70-tallet, da denne ble utgitt. Vi snakker altså whisky destillert på 60- og/eller 70-tallet, muligens også iblandet eldre vare. Jeg har vært så heldig å smake endel tilsvarende tapninger før, og alle har vært glimrende. La oss se om denne også er det.

Lukt:
Selve definisjonen på hvordan en sherryfatlagret whisky fra 60- og 70-tallet skal lukte, backet opp av det vanvittige destillatet til Mortlach. Hvor i all verden skal man begynne? Minst 3 pakker rød Repsils, knekk, oksehalesuppe, pæreskinke, rosiner, sultana-druer, maraschino-kirsebær, fennikel, korianderfrø, jordkjeller, hamp, lær, møbelpolish og en liten sekk med valnøtter og paranøtter. Kompleksiteten er så overveldende her at man kunne sittet hele natten med lukten alene. Dessverre må jeg på jobb i morgen, så vi får dryppe to små dråper vann oppi og se hva som skjer: Tiramisu, kaffedrops, rullingstobakk, ristet brioche, soppstuing og krekling.

Smak:
Med en herlig oljete munnfølelse og like mye dybde som Loch Ness kan man tilgi smaken for å være en anelse enklere enn lukten. Her har nok årene på flaske spilt whiskyen et lite puss også. Nok en gang er det masse rød Repsils, samt sherryeddik, kandissukker, kullstøv, sort pepper, kanel, revet muskatt, svisker, margbein, pors, solbær, bengalack, Cosylan og masse mineralske preg av flint, kalk og kobber. Ettersmaken tørker etterhvert ut med tørr finosherry, røyken fra en koksfyrt peisovn og et lite hint av papp. Tenk om produsentne av alle disse fine miniatyrene hadde styrt unna den forbanna pappbiten i korken! Etter man har tilsatt vann blir ettersmaken likevel bedre. Nye preg av naturlig vanilje, kandisert eple, tempel-te og litt nype.

Konklusjon:
Fy faen, disse gamle Mortlach-tapningene til G&M er bare helt rå! Unnskyld språket. Eller, egentlig ikke. Faen! Anywho: Dette er selve definisjonen på hvor godt noe kan bli, selv etter begrenset tid på fat (selv om man ikke skal se bort fra at det er noen eldre fat i mixen også), så lenge alle elementene (destillat, fat og kunnskapen til produsent og tapper) stemmer. Det lages ikke whisky som dette lenger.

92/100

– Rasmus

Gordon & MacPhails nettside