Arran – The Devil’s Punchbowl III

Destilleri, fatbruk eller innpakning. Hva skal man vektlegge? Og hva om alt er på stell?

Arran – The Devil’s Punchbowl III

Nosinginfo

TypeSingle Malt
Alkoholvolum53,4 %
LandSkottland
DistriktIslands
DestilleriArran
UtgiverArran

Det er ikke alltid så lett å være whiskyentusiast. Vi liker å fortelle oss selv at vi bare bryr oss om kvaliteten på det som er på flasken, at vi gjennomskuer markedsføringstricks og hype. Noen er sikkert flinkere enn andre, altså, men som menneske er det vanskelig å være 100 % rasjonell og gjennomtenkt hele tiden. Som hundeelsker var det vanskelig å motstå Douglas Laings Scallywag, som en som synes kryptider og konsiprasjonsteorier er god underholdning var det klart jeg måtte ha Monster’s Choice. Kan spontankjøpet av en av de 6660 flaskene med Devil’s Punchbowl III ha noe med med musikksmak å gjøre mon tro?

Arran skal ha cred for å vie en del av plassen i den prangende innpakningen til produktinformasjon, og ikke bare sataniske bilder. 8 sherry butts, 8 barriquer og 5 bourbontønner inngår i mixen her, noe som bør si en del som smaksprofil. Med fatstyrke på 53,4 % og naturlig farge er dette heldigvis ikke bare en gimmick – The Devil’s Punchbowl er ekte craft whisky. Dette er forøvrig den tredje og siste whiskyen i denne serien.

Soundtrack: Emperor – Inno A Satana.

Lukt:
Jeg liker at fatene har fått såpass mye fokus på flasken, for her er det mye fat – ikke som i overveldende mye tanniner, men en stor bredde av harmoniserende fatpreg. Alle relativt myke og behagelige, men med mye variasjon. Cream sherry, custard, valnøtter, amaretto, melkesjokolade, rosiner, rødvinseddik, Nidar julemarsipan. Helhetlig er lukten søt, men med en del balanserende syrlighet. Gule plommer, umoden banen og en liten klype chilipulver. Vann henter frem sitrus (primært appelsinskall) og noen mykere bourbontoner – kokosmelk og lønnesirup, og flere nøtteaktige sherrypreg.

Smak:
Også på smaken er dette svært fatdrevne greier, der vanilje og banan fra bourbonfatene møter tanniner og syrlige noter fra barriquene og masse nøtter og tørket frukt fra sherryfatene. Det sherryfatene styrte lukten er de imidlertid det minst fremtredende på smaken. Grønne stikkelsbær, gråpærer, rosiner, balsamico- og rødvinseddik, brente kastanjer, hvit pepper og salt. Forventningen om at vann skulle låse opp mer dybde blir dessverre ikke innfridd. Joda, det er kanskje en anelse mer fruktig og mer i retning av nøttesjokolade, men det kommer også til litt for mye salt for å harmonisere perfekt med resten. Whiskyen er fortsatt god, bevares, men den når ikke nye høyder. Munnfølelsen har imidlertid vært deilig oljete hele veien, noe som alltid er en fordel.

Konklusjon:
En fyldig whisky med flere interessante og sammensatte fatpreg. Lettdrikkelig, balansert og brukbart nyansert. Litt mindre salt og litt mindre tanniner fra barriquene hadde hevet denne to hakk til. As is er dette en whisky som er verdig den kule innpakningen og som var verdt prisen da den kom ut. Prisen jeg ser den gå for nå om dagen forsvarer den imidlertid ikke.

81/100

– Rasmus

Arrans nettside